Siste oppdatering 9. september 2025 by Britta Hohne
Noen reiser planlegges i detalj. Andre blir til underveis – som enkelte syprosjekter, der du starter med en god plan, har kontroll på materialene, og plutselig… velger en helt annen retning. Det skjer spesielt når jeg skal sy lappetepper – å følge mønster til punkt og prikke føles mer som straff enn støtte.
Ser ut som jeg har samme utfordring når det gjelder å reise, 😁.
Jeg hadde nemlig bare planlagt halve ruta. Litt struktur, men også frihet til å følge magefølelsen – og kanskje Google Maps.
En hemmelig ankomst og en bursdagsgave med føtter
Starten gikk som den pleier: Jeg tilbrakte bursdagen min i bilen og kjørte kjapt gjennom Danmark (unnskyld, Danmark, du er fin – men jeg hadde en venninnekveld som ventet i Hamburg). Deretter: bursdagssurprise – i smug. Mamma trodde jeg ikke skulle komme til bursdagen hennes dagen etter. Så feil kan man ta.
Foreldrene mine bor rett over gata fra kollektivet hvor jeg leier et rom på 12 kvm. Det er helt regulært – jeg betaler for det fordi jeg trenger en plass å være og jobbe når jeg er på besøk. Og for å være ærlig: jeg er slett for gammel for en mellomgod sofa i vinterhagen. De kan bokstavelig talt se rett inn vinduet mitt – så overraskelsen måtte planlegges med både nøyaktighet og et snev av konspirasjon.
Jentene i kollektivet luftet rommet mitt i to uker før jeg kom, så det ikke skulle lukte «her bor det noen». Bilen ble parkert ved studentboligene, hundre meter ned i gata. Jeg snek meg inn over naboens inngang etter midnatt, for å være sikker på at mamma sov.
På bursdagsmorgenen hadde pappa latt døra til vinterhagen stå på gløtt – og jeg kom meg inn via naboens side av huset, usett. Jeg ringte, gratulerte henne med dagen, og ba henne gå til vinterhagen – for der sto det en gave.
Jepp, det var meg.
Hun fikk sjokk. Et sånt varmt, glad-sjokk som sitter i kroppen i mange timer. Planen funket perfekt. Den følelsen tar jeg vare på. (For ikke å snakke om at hun fortalte det videre til ca. 175 mennesker i dagene etterpå – så det var VIRKELIG en gave.)
Noen gode dager og en mellomstor fest
Dagene i byen ble en miks av venninnekvelder, ettermiddager med foreldrene, en stor bursdagsfest for broren min (han fylte «bare» 49, men altså – har du lyst til å feire, så gjør det!), og små pustehull med litt jobb.
Den 18. august gikk turen videre til ei studievenninne. Sol, svømming og badstue – som i gamle dager, da verden var ny og kroppen ikke knirket så mye.
Mittelrhein og vin i hver skråning
Før jeg kom til den ikke-bookete, men likevel veldig bookete campingplassen den 19. august, hadde jeg en ganske fin kjøretur. Litt Autobahn først – bare for å komme meg avgårde – men så tok jeg av mot øvre Mittelrhein, og da begynte magien.
Det var også litt skremmende: Rhinen hadde utrolig lite vann. Så lite at det enkelte steder allerede var satt ut markeringer for hvor elven fortsatt var farbar for båter. Det så nesten litt trist ut.
Men selve kjøreturen? Et vidunderlig stykke vei.
Festninger i bøtter og spann, med små slott i mellom. Jeg valgte venstresiden – da får du best utsikt og kjører gjennom sjarmerende små bygder.
Det virker nesten som om hele regionen lever av vin, hvis man skal dømme ut fra de utallige vinstokkene som klatrer opp skråningene på begge sider av elven.
Jeg så Loreley-klippen også. Den mytiske, dramatiske klippen som skal få sjøfolk til å glemme seg og styre på grunn.
Ærlig talt? Litt nedtur.
Det var knapt vann rundt den – så den så mest ut som en overdimensjonert steinblokk med en bronseklump på.
Campingplass på nødspor og smeltet hjerne
Den 19. var satt av til camping. Jeg trodde jeg hadde booket. Det hadde jeg ikke.
Da jeg ringte kvelden før for å dobbeltsjekke, viste det seg at jeg aldri hadde sendt inn bestillingen. Hvorfor? Aner ikke. Trolig en av de klassiske «jeg trodde jeg trykket bekreft, men… nei».
Heldigvis ble jeg tilbudt en nødløsning, for han var egentlig fullbooket. En stor plass på 75 kvm, ment for fastliggere, men nå tom. Jeg hadde det romslig, kan man si. Det eneste problemet? Varmen. Jeg måtte sove med døra åpen, og alt jobbplanlagt gikk i oppløsning. Hjernen min smeltet i det øyeblikket jeg forlot den klimatiserte bilen.
Venner, tegning og en karusell med 4G-krefter
Den 20. kjørte jeg videre – møtte Judith fra The Content Society (hurra!), før jeg havnet hos Annette, som lager tyske nettkurs i tegning og som er sammen med meg medlem i Sigrun sin Momentum.
Planen holdt helt dit – og jeg koste meg glugg med både kjøreturene, været og de små veiene jeg valgte med vilje. Langs åkre og åser, ikke motorvei.
Hos Annette trivdes jeg så godt at jeg forlenget oppholdet med én dag. Noen ganger klikker både det profesjonelle og det personlige – og da er det bare å si: «Ja, takk. En dag til.»
Høydepunkt: Europapark!
Jeg elsker berg-og-dal-baner, men denne… altså. 73 meter rett opp. 130 km/t rett ned. 4G-krefter og flere sekunder med vektløshet, ifølge beskrivelsen. Jeg skviset brillene mine i BH-en i siste sekund, bare for å være sikker på at jeg hadde dem fortsatt etter turen.
På vei opp lukket jeg øynene og tenkte: «Jeg har hatt bedre ideer enn dette.» Men jeg gjorde det! Og jeg åpnet faktisk øynene på toppen. Det var helt vanvittig – og utrolig gøy.
Før jeg dro videre, noen første- og sjelden-ganger:
- 🌀 Vært i Europapark: Aldri gjort før – tusen takk, Annette, det var en glitrende idé!
- 🕊 Sett storker i store mengder: I Nord-Tyskland ser man dem nesten ikke lenger. Jeg husker dem fra barndommen – men nå er det for lite livsrom for dem. Dette var som et lite gjensyn med en glemt følelse.
- 🛞 Sett en trike! (Trehjuls motorsykkel – skikkelig stilig.) Kanskje jeg burde ønske meg en prøvetur en gang?
- 🏍 Hjulpet forbikjørende motorsyklister: På små landeveier med null sikt hjelper det å blinke seg ut til siden. To ganger ble jeg takket med vennlige nikk. Hvorfor ikke? Jeg har jo null hastverk.
Før jeg reiste videre, gjorde jeg som jeg ofte gjør når jeg syr uten mønster: Jeg sjekket værmeldinga, kjente etter hva jeg egentlig ville – og ristet litt på den teoretiske planen jeg hadde laget i hodet.
Den opprinnelige idéen var noe sånt som: 4 timer bil, 4 timer jobb, 4 timer sightseeing.
Men allerede på første campingplass ble det ganske tydelig at det der var lettere tenkt enn gjort.
Så jeg endret strategi:
Heller én dag med mye kjøring, og deretter flere dager med ro og opphold.
Mer tid til å lande, til å kjenne etter – og til å være til stede der jeg faktisk er.
Neste del starter med avreisen fra Annette – og den smale, svingete veien videre sørover.
Legg igjen en kommentar