Siste oppdatering 9. september 2025 by Britta Hohne
Om hjemlengsel, historiske hoteller og forventninger som ikke matcher virkeligheten
Siste uke av patchworkreisen, og jeg kjenner det godt i kroppen nå:
Jeg gleder meg veldig til å komme hjem – om det så bare er for å sove i egen seng og bli trampet på av kattene.
Fingrene kribler. Tankene begynner å kretse rundt alt jeg vil rekke før høsten – og ikke minst det gratis sykurset som snart åpner for påmelding.
Jeg blir rastløs. For jeg har ikke fått jobbet nok underveis – og jeg innser at jeg aldri satte av tid til det i siste del av reiseplanen.
Det var… dumt. Tiden løp. Den gjør ofte det.
Og i tillegg er jeg altfor optimistisk med tanke på hvor mye arbeid jeg kan presse inn i én dag – for så å klandre meg selv for at jeg kun får gjort en brøkdel.
Veldig overbevist om at ALLE ANDRE får det til. Så klart.
Over fjell, gjennom minner – og rett tilbake til Tyskland
Etter avskjeden med Claudia unngikk jeg nok en gang Brennerpasset og den evige køen.
I stedet tok jeg enda en svingete rute – over fjell, gjennom tunneler – og før jeg visste ordet av det, var jeg tilbake i Østerrike.
Jeg hadde lyst til å svinge innom St. Johann – der vi var på ferie da jeg var 17.
Men nei. Det var ingenting jeg kjente igjen. Landsbyen hadde utviklet seg.
Akkurat som vi gjør når vi lærer å sy. Ferdighetene våre utvikler seg, akkurat som verktøyet vi jobber med.
Jeg ringte mamma for å friske opp hukommelsen.
Hun husker stort sett hvem vi ble kjent med hvor – på godt og vondt.
Av typen: «Husker du hun XY du gikk i barnehagen med? Hun har fått seg ny jobb/mann/barn!» (Nei, husker ingenting jeg).
Mens vi snakket, forsvant dekningen.
Og da jeg fortsatt bannet over alle fjellene som stod i veien, var jeg plutselig tilbake i Tyskland. Det forklarte mobilbruddet.
Chiemsee, slottskuffelse og selskap på veien hjem
Målet var Chiemsee, og fordi jeg syntes det var fryktelig kjedelig å reise hjem alene, hadde jeg rekruttert samboeren til å bli med på en ukes bilferie.
Han tok fly til München, tog videre – og jeg plukket han opp.
Det var 25 år siden sist jeg så slottet Herrenchiemsee, og det jeg husket aller sterkest, var den enorme lysekrona i Meissnerporselen.
Problemet? Jeg fikk ikke sett den skikkelig denne gangen heller. Vi ble nærmest dyttet ut av det siste rommet. Og alt gull og glitter i de andre salene overdøvet det jeg egentlig hadde gledet meg til.
Så… om du tenker at ting er SÅ magisk fordi du husker det så godt – noen ganger er det faktisk bedre å la det bli et minne. Opplevelsen blir sjelden like sterk når du prøver å gjenta den.
Grenser, historie og en bilreise med sidespor
Vi skulle legge inn et kort besøk hos svigermor på vei hjem, og derfor gikk veien fra Chiemsee til henne via Tsjekkia.
Der har jeg aldri vært før – det var jo i gamle dager en del av østblokken, de kommunistiske landene.
Samboeren min har østtysk bakgrunn og vokste opp i DDR. Da muren falt, var vi begge 17 år.
Vi har et binasjonalt partnerskap – og østtysk og vesttysk oppvekst på 70–90-tallet var vilt forskjellige.
Ja da, selv etter 21 år sammen dukker det fortsatt opp små kulturforskjeller innimellom.
Siden jeg hadde stilt inn Google Maps til å unngå motorveier og lagt inn småveier som «foretrukket rute», ble vi geleidet inn på det som en gang var en grensevakt-vei.
Jeg visste faktisk ikke at det var her tyske innbyggere ble fordrevet fra etter andre verdenskrig.
Så jeg fikk meg en dose historie – mye av det helt nytt for meg.
Midt ute i ingenmannsland, langs en stille landevei, kom vi over et minnekart.
Der var de tegnet inn – de forsvunne bygdene.
Steder der mennesker ble fordrevet… og ingen kom tilbake.
Alle overnattingene hadde vi booket på forhånd.
Første hotell ved Chiemsee var safe, nøytralt og nyoppusset – voksenvennlig. Akkurat passe.
Neste stopp i Franzensbad i Tsjekkia hadde samboeren booket. Et slags wellness-hotell fra gamle dager, med fire meter under taket og historisk sus.
Jeg tror ikke én eneste gjest utenom oss var under 70 år.
En blanding av tyskere og tsjekkere som var der for å «bli frisk» og få behandlinger.
Vi følte oss… mildt sagt malplasserte. Ikke fordi det var for fint – men fordi vi ikke passet inn. Verken i alder eller i helsetilstand.
Gode anmeldelser, dårlig rom – og veldig god mat
Neste overnatting etter stoppet hos svigermor? Et Gasthof (kro) i en østtysk småby.
Jeg aner ikke helt hva som fikk meg til å booke det.
Det var billig – men ikke superbillig. Og jeg hadde jo sjekket Google: 4,6 stjerner og fine bilder av solid, tysk husmannskost. Perfekt for mannen.
Jepp. Bildene var av restauranten. Jeg hadde nok glatt «oversett» bildene av rommene…
De har fem rom. Tre av dem er nyoppusset.
Vi fikk ett av de to som ikke var det.
Andre etasje. Trappegangen og interiøret så ut som det var sist pusset opp i 1990 – rett etter murens fall – og neppe rørt siden.
Det føltes som å havne i en DDR-husholdning. Huff.
Men! Maten? Den var skikkelig god.
Fra enkeltsenger til Elbestrand og Nordsjøen
Neste dagsetappe var litt… kjedelig. Vi suste gjennom midt-Tyskland og endte til slutt i et soverom i en 60-talls bungalow i Nord-Tyskland, ikke langt fra ferja over Elbe.
Jeg hadde booket via Airbnb. Damen hadde to rom i samme annonse – og vi havnet i det med to oppbrukte enkeltsenger etter hverandre. Som i gamle dager, da søsken måtte dele rom.
Men tipset hennes om en liten bistro ved Elbestrand var gull verdt. Ikke på grunn av maten – det var gatekjøkken-nivå, men helt greit – men på grunn av utsikten.
Vi fikk med oss både et svært konteinerskip på vei inn til Hamburg og et Aida-cruiseskip på vei ut mot havet. Det er noe eget med slike øyeblikk du ikke kan planlegge.
Nordsjøkysten og øyene vi ikke rakk
Fredagen gikk turen videre – med en liten ventepause ved ferja Wischhafen–Glückstadt.
Jeg hadde helt glemt at det faktisk tar 20 minutter med bil over Elbe – den elva er mye større oppe i nærheten av kysten enn jeg husket!
Sola og den blå himmelen var tilbake, og kjøreturen langs Nordsjøkysten var virkelig en av de fineste på hele turen.
Jeg hadde funnet et lite privateid grisedyrt 4-stjernes konsept-hotell i Schlüttsiel – eid av en ung kokk som lever med dette drømmen sin. Fra terrassen kunne vi se ut mot de nordfrisiske øyene Föhr og Sylt.
Vi hadde dessverre ikke en dag til rådighet for å dra ut dit – men det er herved satt på ønskelista.
Grensehistorie og iskald avslutning
Lørdag – siste dag. Endelig på vei hjem.
Men først: jeg ville vise Ralf en liten, historisk detalj jeg fant helt tilfeldig i juni – nemlig en gammel grenseovergang ved Nordsjøen.
Der står et lite skur, noen informasjonstavler, en grensestein og en metallstripe i bakken som markerer hvor grensen mellom Tyskland og Danmark gikk da den ble trukket om etter 1. verdenskrig.
Jeg sto i Danmark. Ralf sto i Tyskland. Eller Deutsches Reich, som det fortsatt står stemplet inn i metallskiltet i asfalten.
Derfra gikk det raskt gjennom Danmark – vi hadde en plan.
Men det ble likevel en god del landeveiskjøring, for venstresiden av Danmark er ikke akkurat overutstyrt med motorveier.
Vi rakk heldigvis noen timer på Uggerby Strand ved Hirtshals. Det er en av få strender der du kan kjøre bilen helt ned til vannet – og bade i den iskaldeste Nordsjøen du kan forestille deg.
Jeg klarte ikke å dukke helt under. Det var for kaldt.
Men jeg gjorde det nesten – og det å overvinne seg selv og gjøre noe nytt, det var jo et av målene med hele reisen.
Oppsummering fra førersetet
Alt i alt ble det 4216 kilometer med bil, pluss noen kilometer på vann – takket være ferja til og fra Danmark, og fire ferjekryssinger av elver underveis.
Hva jeg liker best – fjell eller hav? Jeg kan med trygghet svare: havet.
Det var fint å reise gjennom fjell og dal, masse vakkert å se på.
Men jeg blomstrer ved vann i bevegelse – hav eller elv.
Ellers:
Jeg er sliten nå.
Det var dødsgøy – men jeg skulle virkelig hatt et par tomme dager hjemme til å sove, henge og tenke.
Men det går ikke. Nå er det full fart inn i høsten.
Og én ting har jeg innsett:
Neste gang blir det ikke så lenge.
I hvert fall ikke med så mange forskjellige overnattinger og etappeskift.
Småting som skjedde – og store inntrykk
- Smartklokka mi døde. Den må sendes inn. Nøyaktig to år gammel.
- Jeg brukte ikke så mye penger som jeg trodde. Det meste gikk til mat og overnatting.
Jeg kjøpte nesten ingenting av dilldall. (Bare én bok, to silikonformer til ovnen og våtslipepapir – fordi jeg tilfeldigvis husket det i det øyeblikket vi gikk inn i en byggevarebutikk for gøy.) - Og jo! Jeg besøkte Nähpark i Cham – en av, eller muligens faktisk Tysklands største symaskinbutikk.
Herregud. Jeg er så misunnelig!
De har det SÅ fint.
Masse inspirasjon – og en liten sånn «aaahhh, tenk om…» følelse på toppen.
Så… hjem, jobb og kurs
Det var slutten på min patchworkreise 2025.
Tre deler. Mange minner. Nye inntrykk. Litt slitenhet og masse glede.
Nå venter høsten, og det er snart klart for gratis sykurs – og i oktober åpner vi også for påmelding til høstkurset.
👉 Har du ikke vært med fra starten?
Les gjerne del 1 her og del 2 her før du fortsetter.
Legg igjen en kommentar