Siste oppdatering 29. august 2025 by Britta Hohne
Fra slott til selfies og svingete veier
Avskjeden fra Annette søndag, 24. august var litt vemodig, men heldigvis hadde jeg været med meg – fint, men ikke for varmt.
Planen da jeg kom dit, var egentlig klar: overnatting ved Bodensee, så en campingplass et sted mellom innsjøen og Südtirol. Men så ble det ikke helt sånn.
Tre netter, tre høydepunkt – og en ny plan
I stedet for å flytte meg rundt, valgte jeg å bli tre netter på samme plass – for å få litt ro. Litt jobbro. Litt pust.
Jeg hadde nemlig tre ting på “må se”-lista mi:
- Bodensee
- Schloss Linderhof (det eneste av Ludvig II sine slott jeg ikke har sett!)
- Zugspitze – Tysklands høyeste fjell
Men viktigst var slottet. Og værmeldingen var mildt sagt ubesluttsom.
Så jeg kastet hele den opprinnelige ruta over bord, og booket meg inn på Camping Sennalpe ved Plansee, rett ved den østerrikske grensa – bare 15 km fra slottet.
Jeg reiste avgårde landeveis gjennom Schwarzwald, videre mot Konstanz og krysset Bodensee med ferje.
Ærlig talt? Ikke særlig spennende.
Kø og kuer – men på den gode måten
På nordsiden av Bodensee havnet jeg i kø. Og for en gangs skyld: helt topp.
Jeg kunne rulle i sneglefart og nyte utsikten over vannet, som var fylt med seilbåter og små fritidsbåter.
Etter at sjøen forsvant ut av sidesynet, rullet jeg videre inn i Alpenvorland – de første, lavere fjellene i Alpene.
Et lite utsiktspunkt, noen nye «venner» dukket opp.
Og så – noe helt nytt for meg: rare grønne høye plantestokker langs veien.
Først da jeg passerte et bryggeri, gikk det opp for meg: humle!
Jeg har aldri tenkt på hvordan det ser ut – jeg har jo null interesse for øl eller brygging.
Krystallvann og klokker uten strøm
Plutselig var jeg i Østerrike – og ganske glad for å komme frem. Plansee er rett og slett nydelig.
Krystallklart turkist vann, fjell rundt, og en campingplass med alt jeg trengte. Første kvelden gikk med til å sette opp bilen, bli kjent og lage middag. Jeg liker camping – men ikke i telt.
En hel dag gikk med til jobb. Jeg satt meg ned på fellesrommet om morgenen – og kom ikke ut før middag.
Jeg rakk en liten løpetur, men ble dypt irritert da klokka mi døde underveis. Fordi skrittene mine ikke ble telt riktig.
Helt latterlig hvor avhengig man blir av en sånn dings…
Schloss Linderhof – søtt, overdådig og travelt
Tirsdag var planlagt. Jeg hadde booket onlinebillett til Schloss Linderhof. Du må ha billett – og det anbefales virkelig. Da jeg kom dit, sto minst 50 mennesker i kø for å kjøpe.
Det sluses 2 grupper på 20 personer hver gjennomn om gangen. Ikke lov å ta bilder inne. Ikke ta på noe (så klart). Spørsmål? Kun etterpå.
Jeg visste det, men jeg skulle gjerne hatt noen minutter ekstra til å glo på ting.
Det ble stekende varmt den dagen, og jeg hadde glemt at det er lunsjpause på campingplassen, hvor man ikke kan kjøre inn med bilen mellom 12:30 og 14:00.
Etter å ha stukket føttene i en del minutter i det virkelig iskalde vannet i den uttørkete elva ved siden av slottets parkeringsplass, bestemte jeg meg for å kjøre videre mot nord og handle litt mat. Kanskje noe annet.
Oberammergau – stolheis, rutsjebane og selvpålagt høydetrening
På veien nordover kom jeg til Oberammergau, og der: en stolheis, en sånn åpen heis du sitter i, som sakte løfter deg opp fjellsiden. Og reklame for Sommerrodelbahn – en slags alpin rutsjebane for voksne.
Jeg tok en u-sving. Dette måtte jeg teste.
La meg si det sånn:
Jeg liker høyder. Jeg liker ikke tanken på å falle. Jeg er typen som tenker «hva om tauet ryker» eller «hva om tårnet velter akkurat nå».
Men opp skulle jeg – ikke ofte jeg sitter helt stille – og jeg måtte virkelig overvinne meg selv her, mens vi kjørte 2600 meter oppover. Turte ikke å ta ut telefon, hva om den hadde falt ned, da ville den har blitt borte for alltid….
Utsikten? Magisk.
Tur ned? Dødsgøy. Men, som alltid: altfor kort.
Solbrent, badekald og siste kveld ved Plansee
Zugspitze ble det ikke tid (eller lyst) til. Jeg ble solbrent istedenfor.
Siden det VAR siste kveld og jeg så det var masse folk som hadde badet i alle dagene – så tok jeg motet til meg og badet jeg også. Vannet var nemlig kald. Det var sånn sett veldig kaldt, og det tok meg rimelig lang tid til å gå cm for cm dypere inn. Og så klart, som vanlig, er du først inne, så er det helt okay.
Fernpass – og DET fjellet
Neste morgen var det tid for å reise videre – til Claudia. Jeg hadde allerede bestemt meg for å ikke ta Brennerpasset. Køene er eviglange, byggeplasser og bompenger.
I stedet ble det mer landevei – opp ett fjell og ned igjen, og gjennom Fernpass.
Tilfeldigheter skjer:
Jeg kom forbi rasteplassen “Zugspitzblick” – og der var det!
Det mektige fjellet jeg hadde droppet.
Ærlig talt – hadde det ikke vært for selfie-ramma de hadde satt opp, så…
Vel, et fjell ser jo ganske likt ut som et annet. I hvert fall for meg.
Timmelsjoch og sauer i gata
Timmelsjochpasset var neste. Det koster litt bompenger, men for en tur!
Men: ikke for deg som blir svimmel. Det går høyt, bratt, svingete.
Litt etter passet minnet landskapet mistenkelig om Jæren – bare med høyere fjell.
Lyse steinfjell, litt grønt her og der, sauer i gata og metallrister over veien (kommer sikkert på navnet igjen etter hvert) som skal holde dyrene på rett plass. Og noen kuer som krysset foran meg, selvfølgelig.
Hei, Südtirol – og en pause i landskapspornoen
Og så: Südtirol.
Südtirol er ikke Italia. Før første verdenskrig var dette en del av Østerrike-Ungarn – og etterpå ble hele landsdelen gitt til Italia som en del av krigsoppgjøret.
Vil du forstå litt av stemningen? Ta en titt på forholdet mellom nordmenn og samer, så kan du forestille deg hvordan det har vært her.
Her snakkes det tysk, og det virker at mange ser på seg selv som mer østerrikske enn italienske. Det merkes – i arkitektur, språk, holdning og menyer.
Siste del av Timmelsjochpasset ble faktisk enda smalere, og ja – nesten som hjemme.
Østerrike er kanskje ikke så eksotisk for oss nordmenn lenger (og åh, så deilig å kunne si “oss nordmenn” og faktisk være en av dem, haha). Vi har jo våre egne fjell og dårlige veier, men kanskje ikke så mye så grønt utsikt.
Da jeg nærmet meg Claudia, var jeg egentlig mett av natur. Klar for noe annet.
Claudia og en liten fotnote
Av hensyn til Claudia sitt privatliv (hun er jo litt kjendis i Tyskland med sine nettkurs), skriver jeg ikke så mye om hvor jeg er og hva vi gjør. Men jeg trives. Og det er ikke mange dager her heller – snart går reisen videre, og da skal jeg møte samboeren for siste del av turen.
Har du ikke lest første del?
Hvis du henger med fortsatt – tusen takk.
Dette ble langt. Men altså, jeg kan bare si én ting:
Det er godt å gjøre ting man ikke har prøvd før.
Og hvis du ikke har fått med deg starten på reisen:
👉 Les del 1 her
Legg igjen en kommentar