Søm og meg – 15 stasjoner i livet av en som hatet håndarbeid og ble til Stoffdronning

Jeg har alltid vært kreativ og glad i farger – jeg likte å male, keramikk, sløyd; jeg var den som fant på nye spill. Jeg likte ikke håndarbeid og tok mange rare jobbvalg senere. Selv om all utdanning, arbeidserfaring og rare opplevelser er nyttige og aldri bortkastet, tydet ingenting i livet mitt på at jeg en dag ville sitte med en nettbutikk med 9000 produkter innen søm. Ei heller ville jeg trodd at jeg en dag skulle bli gründer og drive Sørlandets største symaskin- og stoffbutikk med flere ansatte. I hvert fall ikke at jeg ville flytte fra Tyskland til et annet land og blogge på et fremmed språk. Jeg trengte å finne noe jeg virkelig kunne brenne for, et tema som ville oppsluke meg helt. Her er historien min om hvordan jeg ble stoffbutikk-eier, symaskinselger og kursholder.

1983 – 5. klasse barneskole – håndarbeid

Jeg var jenta som ikke fikk til noe. Som venstrehendt slet jeg med strikking og hekling. Andre strikket en hel teddybjørn mens jeg leverte en brun lapp. Kampen fortsatte på symaskinen, der jeg kun har minner om undertråd som røyk hele tiden. Det var kun stofftrykk jeg likte.

1988 – Markise-blusen

Foreldrene mine var veldig forundret da jeg ønsket meg sykurs til 16-årsdagen. Jeg var eneste ungdom blant voksne damer. Til lærerens store forskrekkelse sydde jeg en skjorte av knall-oransje markisestoff, med åtte forskjellige sorte knapper. Det gikk fint å sy, men var selvfølgelig ikke greit å ha på seg. Så klart endte det med at jeg aldri tok den på meg. Også la jeg symaskinen fra meg.

1991 – fra skole-dropout til møbelsnekker

Mamma påstår at jeg valgte gammelspråklig gymnas som videregående skole fordi det var den eneste skolen i byen uten håndarbeid. Jeg husker at jeg tenkte Latin var et enkelt språk. Feil skolevalg førte til at jeg ble skolelei, fikk dårlige karakterer og til slutt droppet ut midt i andre år på VGS. På eget initiativ begynte jeg på siste mulige dag på yrkesfag tre-teknikk, og hadde to år i lære i bedrift etterpå. Håndverksyrker er ikke B-menneske-vennlige, så jeg la på ett år med fagskole formgivning – med beste karakterer i matematikk og fysikk.

1995-2002 – en håndverker blir ingeniør

Med stor interesse for møbler søkte jeg meg inn på Høyskole Ostwestfalen-Lippe for å bli diplomingeniør Interiørarkitektur. Jeg brukte nok en god del mer tid enn tenkt. Hele studietida jobbet jeg blant annet flere år som studentisk likestillingsombud på høyskolen, men også som vaskehjelp hos arkitekter og leger, hos McDonalds, i produksjon av fiskefôr og ikke minst på kino (sluttscenen av Ringenes Herre 1 er innbrent i hjernen min, da måtte vi åpne dørene). Etter at jeg var ferdig som student falt jeg i et dypt sort hull. Jeg var egentlig utslitt av faget, og kjæresten fra studietiden forlot meg midt i eksamen.

2002 – 30-årsdagen – min første symaskin

Jeg fikk ikke napp på jobb etter studiene, men kom meg ut av det sorte hullet i august. Bursdagen ble feiret stort og jeg ønsket meg symaskin av mamma og pappa. Med mine 155 cm høyde er det alltid noe som er for langt eller sitter dårlig, og råd til systue hadde jeg ikke. I årene som fulgte flyttet jeg flere ganger og brukte tiden min på jobber som gjorde meg ulykkelig, fordi jeg ikke passet inn eller ikke klarte å tilpasse meg.

2004 – bli lærer eller reise til Norge

Tyskland har skyhøy arbeidsledighet og tyske arbeidsetaten betaler språkkurs og arbeidspraksis i utlandet til ettertraktete arbeidsledige for å få dem ut av statistikken. Siden jeg rotet til søknaden til universitetet for å studere påbygg lærer tre-teknikk og fysikk, gikk jeg for «Norsk for håndverkere» og reiser til Norge etterpå. I språkkurset i Flensburg ble jeg kjent med min nåværende samboer, men vi ble ikke sammen før etter at vi hadde reist til Norge. Jeg bodde i Ålgård, han i Kristiansand og hver gang jeg ringte var det regn hos meg og sol hos han. Etter noen uker bestemte jeg meg for å flytte sammen med han i Vennesla. Jeg endte opp med med å jobbe som snekker i en trevarefabrikk i noen år, før B-mennesket i meg vil gjøre noe annet.

2008 – bestevenn symaskin – jeg blir quilter

Jeg var utbrent av feil jobbvalg og arbeidsledig. Min bestevenninne kom hjem fra Canada med et håndsydd regnbueteppe i bagasjen – se bildet. Samtalen gikk som følger:
Jeg: *forelsket* «Ååååhhhh, sånn en vil jeg også ha!»
Hun: *lett snippete* «Da kan du jo sy deg en.»
Jeg *trassig*: «Pffft, da skal jeg sy meg EN!»
Jeg gikk i gang, meldte meg inn i tyske Patchwork-forum, handlet basisutstyr i jula, lånte alle quiltebøker biblioteket hadde og satte i gang. 18. januar 2009 ble mitt første barneteppe ferdig. Det ble to store tepper til meg og mannen og lidenskapen var vekket.

2010 – depresjon, en innsikt, en hobby

Igjen hadde jeg gått i fella med å plukke en jobb jeg ikke var egnet til, kanskje for å få bekreftet at jeg snart avsløres og man finner ut at jeg egentlig ikke kunne noe – noe som fulgte med siden tiden på gammelspråklig gymnas. Jeg fikk depresjon og vurderte å hoppe foran en buss eller fra en bro. Hjernen min begynte å vifte det røde flagget og jeg klarte å få en time hos fastlegen som ikke bare meldte meg øyeblikkelig syk, men sendte meg også videre til psykolog. Samtaleterapi og boka «Sjef i eget liv» var til stor hjelp. I tillegg sydde jeg meg frisk igjen med hjelp av fargerike stoffer og deltidsjobb i et stoffvarehus.

2011 – quilte-galskap blir til Quiltekunst

All fritid ble brukt på lappesøm, jeg sugde til meg kunnskap og prøvde en teknikk etter den andre. Behovet for noen stoffpakker som ikke fantes i Norge gjorde at jeg bestemte meg å importere dem og selge dem selv. Med lånte feriepenger fra samboeren satte jeg i gang. Første varelevering kom i januar 2011 og i april 2011 gikk Quiltekunst online – en nettbutikk med Jelly Rolls, Charm Packs og Layer Cakes. Sted: Ei IVAR-hylle og et lite skap i kjelleren.
I årene som fulgte vokste lagerhyllene inn i gjesterommet og videre til uthuset, mens jeg fortsatte å jobbe i stoffvarehuset.

2014 – nedbemanning + lagerbehov = Stoffdronning

Jeg skulle nedbemannes og søkte jobber. Fant fort ut at over 40 blir man ikke engang invitert til de samme jobbene man fikk da man var under 40.
I tillegg trengte jeg et ekstern lager til nettbutikken, det var fullt hjemme.
En bekjent av meg sa: «Du kan jo åpne en stoffbutikk!».
Jeg sa: «Er du gal, ALDRI i livet skal jeg åpne en stoffbutikk!»
Søket etter lager nærmet seg mer og mer sentrum. 10. juni 2014 åpent det som før var Quiltekunst under navnet Stoffdronning sine dører til byens nye stoff- og symaskinbutikk midt i sentrum i Kristiansand.

2017-2019 – ikke alle ideer er like gode

En dag småkranglet jeg og min ansatt og hun sa litt sur «Jeg skal finne meg en jobb i nabobyen!». Jeg sa på impuls «JA, kult! La oss åpne en håndarbeidsbutikk i nabobyen!». Dagen jeg signerte leiekontrakten for en stoff- & garnbutikk i nabobyen fikk jeg beskjed at jeg måtte flytte med butikken i Kristiansand fordi hele kvartalet skulle rives. Jeg gikk fra rigging og nyåpning av ny butikk til neste byggeplass med flytting og nyåpning av Stoffdronning. Etter nabobyen-butikkens første regnskap for 2019 måtte jeg innse at jeg ikke hadde krefter, penger og interesse til å drive to vidt forskjellige butikker og en nettbutikk. Etter kun 1,5 år la jeg butikken i nabobyen ned – feilen kostet meg flere hundretusen kroner som Stoffdronning betaler ned på i noen år til.

2020 – ansvaret bedøver kreativiteten

Corona kom, noen ble permittert og resten av oss jobbet veldig mye. Jeg ble bevisst på hvor mye ansvar jeg hadde for økonomi og ansatte. Administrasjon opptok en stor del av dagen min og jeg følte meg verken kreativ lenger, ei heller hadde jeg fritid. Det å ikke kunne klemme kunder, det å holde avstand – det er ikke meg og jeg tok det veldig tungt. Lysten til å drive stoffbutikk var så å si borte og jeg hadde ikke sydd på evigheter.

2021 – en venn med et spinnvill forslag

Lokalet vi er i, med to etasjer med mange små rom i underetasjen, viser seg mer og mer som uegnet, veldig tungvindt for nettbutikken og dyrt i drift. Jeg begynte å se etter noe annet, til tross for at leiekontrakten varer i to år til. Eneste stedet jeg kunne tenke meg var under bygging og ble altfor dyrt å leie. En venn med egenkapital kom med den ville tanken om at vi kunne jo gå sammen og kjøpe det. Etter et halvt år med planlegging, utallige møter med byggherre, megler og banken, kjøpte vi sammen et lokale Stoffdronning skal eie. Nå er jeg stukk liksom, til da kunne jeg alltid si at om jeg ikke orker mer, kan jeg legge ned – nå skal jeg holde på i 20 år til.

2022 – vi flytter igjen – og jeg er redd

Mars 2022 åpnet vi i lokaler som var planlagt for oss i over et halvt år. Det er det skumleste jeg har gjort i livet mitt, i og med at det er spinnville summer i bildet. Jeg er livredd for å gå konkurs i morgen eller dagen etter eller dagen etter det igjen. Det finnes så mange som gikk i den fella – bli for store, tar vann over hodet.
Men det nye lokalet gjør også noe med alle oss som jobber i Stoffdronning – den gir oss arbeidsglede av å ha alt nytt rundt oss, mer fokus på symaskiner, god plass og alt på en flate. To måneder etter flytting er endelig kontoret mitt også ferdig ryddet og klar til å jobbe med onlinekurs derfra.

Kampen om lidenskapen

Nå er jeg endelig klar til å skrive Stoffdronnings historie videre. Lidenskapen for faget er tilbake. Jeg vil ikke være redd for at dette er for stort for meg lenger og jeg vil videreutvikle både Stoffdronning og meg selv. Jeg er klar for å by på meg selv igjen, som før, der jeg delte kunnskap med alle som ville. Bloggen er første steg, det kommer flere nyhetsbrev. I tillegg til å jobbe mer i butikken, skal jeg jobbe med live-kurs.