Takknemlig for feil? Rare greier.
Det er Danielle som hadde idéen om temaet i forbindelse med bloggparaden fra Judith’s Content Society, det jeg er medlem. I en bloggparade er det noen som har et tema å skrive om og andre som svarer med sine egne innlegg.
Å snakke om feil man er glad for å ha gjort – det høres litt rart ut. Vi blir jo stort sett oppfordret til å gjøre minst mulig av dem, spesielt på skolen.
Samtidig er det en del av livet, og som oftest lærer vi av feilene vi gjør. Uten feil ville vi ikke ha prøvd noe nytt, og livet ville ha blitt annerledes.
Jeg har i alle fall gjort tre store feil som har preget livet mitt, og som har ført meg til der jeg er i dag. Jeg har lyst til å skrive litt om dem.
1. Jeg byttet ikke skole likevel.
Jeg gikk på gammelspråklig gymnas og var nær slutten av ungdomsskolen (10. klasse), veldig innstilt på å bytte. Skolen som bestevenninna mi gikk på virket bedre og modernere. Påmeldingen var gjennomført, og jeg var på informasjonsmøte.
Så kom en dødskul klassetur i slutten av skoleåret. Vi hadde det gøy som hel klasse, til tross for at vi «bare» reiste til en mellomstor tysk by i ingenmannsland. Jeg ombestemte meg i siste sekund og byttet ikke skolen likevel, for klassen føltes plutselig som et godt sted å være.
Valget var feil. En stor feil. Jeg hadde så dårlige karakterer i flere fag at jeg måtte gjenta 11. klasse (1. år videregående allmennfag). I tillegg droppet jeg etterpå helt ut etter to måneder i 2. året. Jeg byttet til yrkesfag til en annen skole på siste mulige dag.
Jeg er veldig trygg på at jeg, ved skolebytte, ville ha bestått det som het «abitur» etter tre år på videregående studiespesialisering. Men det ville mest sannsynlig ha gitt en helt annen livsvei. Jeg tror ikke at jeg ville ha tatt en praktisk yrkesutdanning, men begynt å studere med en gang. Og sikkert noe helt annet også.
Så takk for at jeg ikke byttet skole, ble drop-out, tok snekkerutdanning, gikk på fagskole og studerte til slutt interiørarkitektur. Jeg er glad for at jeg ikke byttet skole.
2. Jeg valgte å jobbe i min fars bedrift.
Sommeren 2000 ga slett for mange valgmuligheter. Jeg hadde søkt og fått jobb på Expo 2000. I tillegg hadde jeg søkt og fått plass på det internasjonale kvinneuniversitetet ifu «100 dager for 100 år», som var tilknyttet Expo-en. Og pappa tilbød meg å jobbe i bedriften sin på kontoret med ett eller annet jeg ikke husker.
Jeg valgte pengene og jobbet hos pappa. En varm, kjedelig sommerjobb. Jobbene på Expo 2000 ble halvert, fordi det ble mange færre besøkende enn forventet. Så det var helt ok. Men jeg tror fortsatt at jeg gikk glipp av vanvittig mye lærdom på kvinneuniversitetet.
Dessverre finnes det i dag knapt noe info om det, det hele skjedde jo før sosiale medier og før det virtuelle rommet åpnet seg helt. Men livet hadde nok tatt en annen vending om jeg hadde blitt med, så det er helt ok at jeg valgte feil. I tillegg ga det meg et inntrykk av hvordan det er å jobbe sammen med faren min – og at jeg til slutt valgte å ikke overta bedriften hans. Vi var slett ikke god til å jobbe sammen.
3. Jeg takket nei til en jobb hos IKEA.
Det er vanskelig for meg å være takknemlig for dette, samtidig som jeg er det. Hadde jeg takket ja, hadde mannen min og jeg gått fra hverandre for lenge siden, og jeg hadde nok ikke begynt å sy eller drevet Stoffdronning. Jeg søkte sommerjobb hos IKEA i Stavanger, fordi jeg skulle være klar når IKEA Sørlandet åpnet.
Jeg kom til intervju, og det gikk helt fint. Så hørte jeg ingenting på så lang tid at jeg takket ja til en annen jobb, bare for å ha en. To dager senere ble jeg oppringt. De unnskyldte seg for at de tok så lang tid. De ville gjerne ha meg og hadde jobbet hardt for å skrape sammen en fast stilling til etter sommeren.
Jeg er vant til å holde mine avtaler, så jeg sa at jeg hadde sagt ja til en annen jobb. Jeg gråt en hel dag etter mitt nei.
Farvel drømmejobben
Ekstra ille var det fordi jeg tidligere hadde søkt jobb som trainee hos IKEA Tyskland og kom i en bilulykke på vei til Hamburg. Selvforskyldt, jeg var stresset, reiste for sent, glemte mine notater, og hodet var slett ikke på veien. Kun skader på bilen.
Senere engang kom jeg til førstegangs intervju da IKEA Sørlandet skulle åpne, men kom ikke videre. Jeg hadde i studietiden to måneders praksisplass hos IKEA, så jeg visste hva jeg skulle gå til. Men ja, dumt at det ikke ble noe, men godt at det ikke ble noe.
Til syvende og sist er jeg takknemlig for de feilene jeg har gjort, fordi de har formet livet mitt på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Man kan være takknemlig for feilene man gjør. Hver feil har vært en lærdom, en mulighet til å vokse og til å forstå hva som virkelig er viktig for meg. Uten dem ville jeg kanskje ikke vært der jeg er i dag, med erfaringer som har gjort meg sterkere og mer tilpasningsdyktig.
Livet har kanskje tatt noen uventede svinger, men det er nettopp de veiene som har ledet meg til et sted hvor jeg i dag stort sett er tilfreds og glad.
PS. Kanskje jeg kan få meg en IKEA-jobb som pensjonist 😁.
1 kommentar