Kategori: Personlig & refleksjoner

Jeg følger Nadine fra Coasting to Fire. Hun er en del av FIRE-bevegelsen. Bokstavene står for Financial Independence, Retire Early – finansielt uavhengighet med muligheten til å bli tidlig pensjonist. Da gjerne med 40 eller 50 år. Siden jeg er 50 år allerede, går tidlig pensjon ut, men hele oppsettet hjalp meg veldig ved sparing for pensjon.
Nadine lurte hva jeg ville ha gjort med 10 millioner kroner. Egentlig 1 Million Euro, men det er jo ca 10 mill norske.

Vi er fremdeles i bloggparaden – prosjektet der Judith fra Sympatexter oppfordrer oss til å ikke bare skrive egne innlegg, men også ‘svare’ med innlegg på andre sine temaer.

Forutsetninger

Jeg spiller lotto noen ganger i måneden, det går som underholdning på samme måte som kino eller konsert. Da kan jeg drømme meg noen timer bort – alle tingene jeg ville ha gjort med pengene.
La oss altså antar jeg vinner mine 10 millioner i Lotto. Det positive er at jeg ikke trenger å betale skatt, gevinster i norsk lotto trengs bare å melde i skattemeldingen.

Donere eller beholde?

Sorry, men kall meg egoistisk. Nå er det faktisk min tur. Jeg har null planer om å donere til veldedige organisasjoner. Det er i tillegg strenge skatteregler i Tyskland hvor mye man kan gi i gave til familiemedlemmer og venner. Veldig lite, la det være sagt. OG det er en ting at jeg har lyst til å gi noe, men det er nok også flere som ikke vil HA. Det har jo noe med stolthet også, vi kan klare oss selv. Jeg er gammel nok at jeg ikke vil at foreldrene mine gir meg penger. Hver gang vi er ute for å spise blir det småkrangel fordi alle vil vi betale for hverandre. Så, jeg tenker «beholde» er stikkordet.

Jobbe videre eller slutte?

10 millioner kroner er dessverre for lite for å legge ned hele butikken og slutte å jobbe. Også kan jeg ikke tenke meg det heller. Nå har jeg brukt 11 år av livet mitt, derav 8 i heltid og mer for å bygge opp Stoffdronning. Da er det nokså lite tenkelig å legge ned. (Skulle det komme en internasjonal kjede og ville kjøpe oss og drifte videre, tja…da får vi se. 0.01% sannsynlighet dog, ikke verdt å tenke på det engang).

Jeg skal altså jobbe videre med Stoffdronning.

Investere eller bruke?

Ja takk, begge deler på en måte. Egentlig er det enkelt for min del. Mulig det hjelper at jeg nylig var på selvutvikling og vet litt bedre hva jeg vil.

2 mill. går direkte inn i Stoffdronning. Betale ut alt lån og har god likviditet. Bedre å skylde meg enn banken, billigere er det også og jeg kan tilbakebetale etter evne.
4 mill. går inn i eiendommen butikken holder til. Den eier jeg jo sammen med en venn 50/50, det er ikke noe hemmelighet. Legger jeg det inn har vi like mye egenkapital, og lånebelastningen blir sykt mye enklere å håndtere, spesielt nå når rentene går opp.
2 mill. og jeg får endelig en liten leilighet i sentrum av Kristiansand. Tenker da bruke det som ca 60% egenkapital og låne resten. Vil tro at jeg kan få mer lån ettersom vi har lite lån fra før av på huset.

Så går 1 mill. inn i ett nytt selskap fordi jeg har lyst til å prøve noe. Kall det lekepenger.

Blir 1 siste million igjen som jeg har for tiden rimelig lite snøring av hva jeg skal gjøre med. Det er en fin tanke å være gjeldfri, men kanskje det ikke er så viktig. Det ligger verdier på motsatt siden også, som gjør at jeg aldri vil bli ‘fattig’ igjen. Jeg fikk ikke jobb etter studiene og ikke hadde krav på dagpenger. Der med måtte jeg søke sosialstønad som jeg fikk i over ett år. Det var mindre penger enn jeg hadde til rådighet som student. Det igjen førte til at jeg hadde større faste utgifter enn jeg fikk penger og kom til Norge med en god del gjeld. La oss kalle det forbruks-gjeld. Der skal jeg aldri igjen, så en lottogevinst vil i første om gang gi meg trygghet.

Konklusjon

Å dille i tankene med 10 millioner kroner forteller meg at jeg egentlig allerede lever som jeg ønsker. Jeg har ikke bruk for dyre ting, ei heller er jeg glad i å reise. Jeg ville ikke bli et annet menneske med alle disse pengene, men fortsette å jobbe nok like mye. Eller ta ut mindre lønn av egen bedrift og ansette noen andre til ting som gir lite glede som f.eks. regnskapsføring.
Og selv om det er mye penger, så er det likevel ikke nok for å ikke ta slutt fort om man ikke passer seg. dermed ingen personlig kokk eller vaskehjelp hver uke heller.

Hva ville du gjøre med 10 millioner kroner? Fortell meg i kommentarfeltet om du har lyst?

Som medlem i “The Content Society” er jeg så heldig å bli kjent med andre (tysktalende) bloggere. Judith fra Sympatexter har lagt opp til en blogparade. Det betyr noen har et tema å blogge om og andre bloggere tar opp temaet og skriver sitt eget innlegg.
Det var Uli Pauer – en coach som driver med opprydding av type ‘decluttering’ – som spurte «Hvem er jeg uten tingene mine?» Har du tenkt over det?
Her i huset ble det en god diskusjon, la meg fortelle om det.

Alt er borte – og nå?

Samboeren og jeg tok utgangspunkt i at huset brenner ned. Da er alt borte. Gjør det egentlig noe? Utover stresset å kjøpe inn alt mulig nytt for nytt bosted? Hva er det vi ville savne mest?
Samboeren har f.eks. samlet på ølglass i mange år før vi kom sammen. Glassene står i samle-vitriner i kjellernedgang. Det er mange minner forbundet med det. Men som han selv sier, er alle glass borte er det en lettelse. Han har fremdeles minnene, mens han slipper avgjørelsen hva som skal gjøres med glassene som egentlig kun tar plass. Han endte opp med at det kun er et håndfull ting som virkelig ville smerte å være uten.

Og jeg selv? Jeg er jo samme person samme hvor jeg er, med eller uten tingene mine.
Jeg er ikke noen minimalist, selv om jeg mer enn gjerne rydder og gir bort. Iblant føler jeg meg belastet av eiendelene mine og kvitter meg med noe igjen. Men så kommer nye ting. Stoffer jeg ikke kan leve uten, bomkjøp av ting jeg tror jeg trenger for et sunnere liv (Sodamaskin? Spiralkutter?).

Jeg er ikke en hoarder, men jeg liker å ha et privat lager med forbruksting. I mange år var det billigere å ta ting med fra Tyskland enn å handle i Norge. Og noen ting jeg er vant til finnes jo ikke i Norge. Å handle er jeg ikke glad i i utgangspunkt. Derfor er det enklere å kjøpe 4 dusj-gel en gang enn 4 ganger en.

Et nytt start – med nye ting?

Samboeren og jeg diskuterte litt om utfallet av ‘alt er borte’. Det som vi ville føle mest belastende er å starte på nytt med ingenting. Det ikke er lett å føle seg hjem hvor som helst uten å ha noen eiendeler med seg.
Vi liker bedre ‘Du har en time før du må forlate huset. Du kan ta med så mye du kan få inn i bilen’. Kattene skal jo med og nok klær for noen dager. Så en tur gjennom eiendelene for å sjekke hva som er MEST VIKTIG. Og det er her vi syntes det var mer gøy. Nemlig å faktisk gå å se hva vi ikke vil være foruten – ting som er viktige for at vi har det bra. Betyr jo ikke at vi ikke har det bra uten, men mye lettere.

Men så klart, til syvende og sist er det livet som er mest viktig. Jeg bærer heller samboeren og kattene ut av det brennende huset enn mine yndlingsbøker…

Bøker – min lidenskap

Jeg elsker å lese! Sånn har jeg alltid vært og heldige meg har hatt arbeiderforeldre som selv om de ikke skjønte det likevel støttet meg. Et liv uten bøker er en dårlig en, det er jeg veldig sikker på. Kan heller leve uten data enn uten bøker.

4 av de 9 plassene i hylla på bildet hører til min yndlingsautor Tamora Pierce. Kun halvparten eksisterer som e-bok og det vil være en vanskelig sak å igjenskaffe bøkene. Så ja, uten noen av disse ville jeg føle meg litt lost.

Jeg leser hver dag, papirbøker og e-bøker. Kindle er en stor berikelse synes jeg, selv om jeg aldri trodde at jeg kommer til å si det. Likevel kan det skje at jeg tar med en papirbok på reise. Jeg er en av disse rare menneske som kan lese den samme boka ørten ganger. Jeg finner noe nytt hver gang, gleder meg over de samme tingene, gråter på de samme stedene. Yndlingsbøkene er som bestevenner, de beriker livet mitt.
Andre bøker leser jeg engang og så gis de videre. Og så er det disse faktabøkene som venter på dager jeg er våken og klar til lære noe nytt. Noen burde jeg nok endelig gi fra meg, en vakker dag.

Stoffene mine

Å samle på stoffer er en annen hobby enn å sy – det er vi som syr enige om. Ville jeg kunne være uten alle? Ja og nei. Jeg ville nok føles en del fattigere – av å miste noe som gir meg glede. Er jeg veldig langt nede blir jeg bedre av å ta ut stoffer og klappe litt på de. Er alt borte ville jeg nok bygge et nytt sortiment uansett. Så ingen minimalisme her, heldigvis.

Min konklusjon

Jeg er jeg – uansett hvor mange ting jeg har, lite eller mye. For mye eiendeler gjør meg ulykkelig, for mange også.
Uten hobby stoffer og søm vil jeg ikke være. Den har gitt meg ro i hverdagen og vært med i en viktig del i livet mitt.
Jeg er stolt at jeg har kommet så langt at jeg har råd til å kjøpe det jeg ønsker meg. Med eller uten sparing. Og enda stoltere at jeg ikke trenger å kjøpe alt jeg har lyst på.

Og du? Hva kan du ikke leve uten? Legg gjerne inn en kommentar.

Å glede meg eller og være fornøyd med resultatene mine ligger ikke akkurat i mine gener. Jeg har lettere for å se alt det jeg ikke rekker og alt som ikke blir ferdig. Det er jo noe av det som driver meg, det å skape og bygge noe hele tiden. Er prosjekter ferdig har jeg knapt tid til å glede meg over det, for jeg skal jo videre til neste. Det er så mye som skal gjøres. Derfor er det viktig å holde fast på noen stykker hverdagslykke – de er så lett å glemme.

Tur til en danske leverandør

En kjapp tur til en leverandør i Danmark sto på planen. Dem har åpent hus i forbindelse med en messe 2 ganger i året. I år rekker jeg ikke messen fordi jeg har bursdag den helgen – 50 år skal feires stort med familie og venner. Leverandøren har et fint lager, men nettbutikken er ikke særlig brukervennlig. Spesielt ikke om man har lyst på noe nytt eller stoffer som ikke bare er jersey. Derfor bestemte jeg meg for å ta en dagstur.

Om bord på Superspeed

En dagstur til Danmark betyr opp kl 6.30 og være nede ved ferja i Kristiansand kl 7.30, ikke min yndlingstid. Ferja fra Colorline går kl 8.
Om bord har jeg faste rutiner – noe som utviklet seg av seg selv.
Jeg reiser minst 4 ganger i året den veien de siste 18 årene.

Rutinen er enkelt: jeg setter meg, får i meg en bagett med reker og en cola (så snart restauranten åpner). Etterpå en tur gjennom TaxFree (fikse røyk til samboeren og noe annet til meg selv – i alle fall om jeg er borte i mer enn 24 timer). Så går jeg med quilten min og legger meg i en trappe-oppgang for å sove.
Bare at jeg ikke fikk sove denne gangen fordi båten var fullt av skrikende unger og jeg frøs veldig. Ikke noe hverdagslykke der altså.

Tur gjennom Danmark

Båten var punktlig i land kl 11.15, og jeg kom meg ut helt okay. Det som er fint med den turen er at det kommer 1,5 time landevei etter en time med autobane. Jeg var heldig med både været (sol og blå himmel) og trafikken. Å kunne slappe litt av i bilen ved å kjøre på landevei – la hjernen komme til ro og tenke nye tanker, det er noe jeg setter veldig pris på. Blir litt lykkelig av det.

3 timer hos leverandøren

Det er det jeg har til rådighet: litt over 3 timer. Det betyr at jeg legger inn en ordre i nettbutikken før jeg reiser – med ting som vi skal ha påfyll av og som jeg klarer å finne frem til i den rotete nettbutikken. Da slipper jeg å bruke tid på lager med å plukke det selv.
De første 15 minuttene går gjerne med prat, før jeg tar meg en runde gjennom hele lageret bare for å se.
Mange meter med stoff altså, pent stablet etter typer og farger.

Jeg fikk plukket det jeg hadde på listen, pluss litt ekstra. Melert Isoli/ ribb/ bomullsjersey. Kraftig kordfløyel og Babycord. Påfyll av ensfarget ulljersey og noe mønstret ulljersey. 2 ruller med imitert skinn (nougat er påfyll, grå er nytt). 30 m ruller er TUNGE og ikke lette å håndtere – egentlig et mareritt.
En del nye digitale bomullsjersey til barn og voksen.
Så sto jeg over pels fordi jeg ikke vill ha mer enn en palle – må spare.
Men jo, 2 ullstrikk, de kan jeg ta med. Og 5 bukseull. Hm…er 2 paller likevel.
Hverdagslykke er da å få helt uforventet en palle spandert fordi jeg feirer 50 år. Ja, da var det plass til pelsen i tillegg (hvordan vi skal få plass i butikken, ingen anelse). Ah, og noe quiltet stoff med nylon/vatt/nylon til vest eller fôr ble også med.

Prisutvikling

Alt blir dyrere, det var jeg klar over. Vi snakket litt om frakt og hvordan den har utviklet seg. Palle fra Danmark til Norge ligger nå på ca. 4500 norske kroner. Det er derfor jeg vil helst presse mest mulig stoff på en pall.
Mens en container med stoff fra øst ligger på den nette summen fra 32.000 til 50.000 NOK.
Jeg måtte dessverre stå over isoli og french terry med digitaltrykk. Innkjøpsprisen ble uforsvarlig høy og dermed utsalgsprisen helt surreal.
Vi får nok venne oss til at vi må velge bort noe.

Uggerby Strand – litt hverdagslykke

3 timer er ikke mye og kl 17.15 måtte jeg reise tilbake til Hirtshals for å bli med kveldsferja hjem – som går kl. 20.45.. Å ha nok tid og dagslys nok for å ta en liten avstikk til Uggerby Strand er gull. Stranda er bare ca. 8 km fra havna. Det som er spesielt er at man kan kjøre med bilen helt opp til vannlinja.

Å kunne stå der, utenfor bilen og ved havet, det er noe av det fineste jeg vet. Det er ikke så mye folk der heller. Det er kun en liten parkeringsplass oppe med et sommeråpent toalett. Camping er ikke tillatt.

Det gir meg ro å være der, men det er sjelden det klaffer. Årstid, vær og klokka må gå sammen.

Veien fra Uggerby Strand til havna

Enda et stykke lykke. Det er nemlig ikke samme vei jeg kjører fra stranda til havna. Det er en liten smal vei gjennom skog og mark. Hastigheten er lav og jeg får ro. På den tiden av kvelden er det heller ikke mye folk der, sjelden jeg har sett noen andre biler eller sykler (den perfekte veien for å sykle nemlig).

Superspeed hjem – et stykke lykke til

Jeg har aldri vært så heldig som den kvelden. Man kan nå kjøpe seg ‘forkjørsrett’ på båten, da er man blant de første som kjører ut. Det betyr at jeg havner nå stort sett på mellomdekk – der hvor man kjører opp og er blant de siste som kommer ut. Jeg kjører inn – det er 2 plasser ledig på rampen til mellomdekk. ‘Faen’ tenker jeg. Da er jeg nemlig virkelig den siste bilen som kommer ut av båten. En bil må rygge fordi det ikke er langt nok der den sto. Det blir en ledig plass igjen, helt innerst. Matrosen peker den veien. Jeg ler og sier «Bilen har lengde 2, du er jo optimistisk». Matrosen som står helt innerst vinker av og det utrolige skjer.

Mellomdekket heises opp uten meg – og jeg er den bilen som kjører inn på vanlig dekk helt frem. Jeg har ALDRI i løpet av de 18 årene jeg jevnlig har tatt ferja stått såpass langt frem (strengt tatt kjører jeg nesten aldri i hovedsesongen heller, men pytt). Jeg er faktisk nokså overveldet.

Jeg blir så glad av dette at jeg bestemmer meg for å booke bord på restaurant og få meg noe mat fra buffé-en. Tingen er nemlig det at på sånne dagsturer får jeg for lite mat i meg på dagtid.

Jeg spiser sjelden på restauranten helt foran på båten. Om det bare gynger litt blir jeg fort litt svimmel – og restauranten er dessverre det stedet som er mest utsatt for det. Så jeg orker ikke å betale for at jeg muligens ikke engang kan sitte der fordi det er bølger. Speilblank sjø denne gangen ga meg en koselig middag med meg selv.

Ankomst i Kristiansand

For første gang ser jeg hvordan vi piler oss inn mot rampen – det føles at den detter på bilen på vei ned, men på magisk vis passer det helt perfekt.
Min bil er den tredje som ruller fra ferja. Jeg er såpass lykkelig at jeg gliser fra øre til øre og roper ‘god kveld’ ut av vinduet mitt til tolleren (som heldigvis bare kikket rar, men ikke stoppet meg.).
Det føles helt vidunderlig å ha opplevd. Nok til at jeg føler behov for å holde dagen fast, selv om jeg vet at det er nokså slitsom og at dagen etterpå er nokså ødelagt fordi jeg er så trøtt.

Hvorfor jeg ikke har med stoffene i bilen

Hvorfor jeg ikke ta med stoffene med engang?
Norge er ikke EU, kun EØS. Prisen vi betaler for det er at varer må fortolles UT av EU – det må skje der de forlater landet og INN til Norge (ved ankomst). Også er det transportøren som må fortolle dette. Og transportøren er i dette tilfelle ikke jeg som har det i bilen, men Colorline som har bilen med stoffene på båten sin. Det høres lettere ut enn det er.

Fortolling av medbrakte varer som bedrift

Jeg må sende faktura med fortollingsinformasjon til ColorCargo. Helst dagen før avreise.
Alle stofftype har et tolltariffnummer, i tillegg må det med vekt, meter og sum per tolltariffnummer. Størrelse av levering går ut fordi det ligger da i bilen og ikke på en pall.
Det har jeg logisk nok ikke tid til ved dagsbesøk. Om jeg ville ta det med «drop in» er det ekspress-fortolling og ekstra dyrt. Og la meg si, dem er absolutt IKKE glad i deg om du gjør det. Det har jeg gjort engang fordi jeg ikke var klar over det. Noen år senere skjedde det igjen fordi jeg hadde helt glemt det.
I tillegg til at jeg må i Hirtshals inn til ColorCargo for å gjennomføre ut-fortolling, må jeg innom tollvesenet ved siden av og få et stempel på at dem godkjenner – så inn hos ColorCargo igjen.
Ved Tollvesenet kan det gå sykt mye tid, timer faktisk, avhengig av hvor mange lastebil-sjafører som venter på sine papirer.
ColorCargo Danmark sender så papirene videre til ColorCargo Norge i Bergen, som gjennomfører INNfortolling til Norge.

Det er en tung og komplisert prosess som koster veldig mye tid, derfor foretrekker jeg nå å få stoffene levert. I tillegg kjøper jeg nå stort sett for mye for å få alt med i bilen uansett.

Å diskutere lønnsomhet av den type turer er ikke vits. Så klart er det ikke lønnsomt å være en hel dag borte fra jobben. Jeg mangler en hel arbeidsdag som må hentes inn på kvelder i neste uke. Ikke alt kan kjøpes via nett og noen skatter finner man kun på leverandørens lager.

«Ååå…en sånn en vil jeg også ha!» – å sy et fargerikt lappeteppe – det var i 2009 jeg startet et langt og lykkelig sy-liv som omfatter både quilting og søm av klær og vesker.

Mental helse – å sy holder meg frisk

Jeg har sydd meg ut av en depresjon. Å sy holder meg i psykisk balanse. På tunge vanskelige dager kan jeg sette meg ned noen timer på det lille syrommet mitt og blende livet ut. Ta på stoffer, rydde litt og sette nye fargeglade prosjekter i gang. Siden jeg er selvstendig, har jeg egentlig ‘ikke-eksisterende’-fritid. Jeg blir jo aldri ferdig med jobb, det er alltid noe regnskap, eposter, henvendelser og forespørsler. Det er alltid vedlikeholdsbehov i nettbutikken og ikke minst markedsføring.
Søm generelt gir meg en følelse av mestring når jobben ikke klarer det. Jeg kan til og med få sjelefred iblant av å sprette opp noen feilsydde sømmer…

En dritt dag på jobb? Overdrevent lyst til å ikke gjøre noe som helst? Jeg digger å kunne gå inn på sy-kroken og koble ut hjernen – selv om det bare er en time. Sette telefonen på lydløs, slå av PC og rydde litt i stoffene. For og så finne frem noen nye eller påbegynte prosjekter og bare bli slukt opp i lyden av maskinen, og i å sette sammen noen stoffbiter til noe jeg kan bruke. Plutselig er tiden gått, jeg var i en flow og har ikke tenkt på noe annet enn å kose meg og ha det fint med meg selv.

Gleden av å lage noe

Glede og frustrasjon ligger tett ved siden av hverandre – det gjelder vel enhver hobby. Jeg har alltid vært den kreative som vil gjøre noe med hendene. Hvor tilfredsstillende er ikke det å produsere noe med egne hender som kan brukes etterpå til noe fornuftig. Om du har nok i garderoben selv kan du sy til andre eller selge overskudd. Har du sydd og quiltet nok tepper kan du sy for flere veldedige formål. Det finnes «Tepper som varmer» – tepper til langstidssyke barn og ungdom i norske sykehus, «Days for girls» syr faktisk månedsbind, prosjektet med luer til nyfødte (husker ikke navn, men vil gjerne sette lenke om du vet).
Min teori er at jo mer vi jobber i yrker der vi sitter mye foran datamaskin, jo mer trenger vi motpolen – en hobby der vi lager noe med hendene våre.

Å sy klær gir meg en unik garderobe

Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men kvinner passer kun 20% av industriens klesproduksjon. OMønsterene er også tegnet til en gjennomsnittsstørrelse på 168 cm. Jeg er 155 cm og nokså kvadratisk. Jeg kan sy genser der armlengden passer, der halsutringningen er pent og ikke la puppene dette ut. T-skjorter der lengden stopper over rumpa og ikke knapt over knærne. Jeg slipper pølsekjoler og potetsekk-kjoler og jeg kan sy klær i spreke farger og motiver som gjør meg glad og som er romslig nok for mine behov. Yndlingsgenseren min kan jeg sy i 5 farger uten at den blir kjedelig. For min del er det nesten fortere å sy klær enn å gå og kjøpe noe – ingenting er verre enn å prøve masse tøy, ei heller har jeg lyst å surfe timevis på nett og lete etter noe jeg ikke vet om passer.

Det er lett å lære seg og sy

Alt er lett når man kan det, men det skal ikke mye til for å lære seg og sy. En enkel god symaskin, tråd, saks og litt stoffer, så er man i gang. YouTube er kilden for alt av tutorials – alt fra å tre maskinen til å lære seg alt man trenger eller ønsker. Det er mange gratis tutorials på alt av søm under himmel og jord og det er også mange aktive sygrupper på Facebook der man kan spør andre syglade mennesker om hjelp døgnet rundt. Det er et stort sy-felleskap der ute, hvor folk er mer enn villig til å dele kunnskap med hverandre.

Sømprosjekter kan være super enkelt eller veldig avansert. Har jeg lite tid, finner jeg meg et prosjekt som tar lite tid slik at jeg rekker å bli ferdig – f.eks. et handlenett. Har jeg god tid kan jeg plukke prosjekter som går over lang tid og blir noe stort – som f.eks. Citysampler fra Tula Pink, som fortsatt ikke er quiltet.
Det som var 4 stoffbiter for en time siden, er nå blitt til en ny T-skjorte jeg har behov for i morgen, ekstra greit at er at det kan mekkes sammen kvelden før.
Det er det som er så gøy.

Jeg får hjernetrim mens jeg syr

Det trengs litt ro for å regne ut hvor store noen blokker må være for å oppnå resultatet jeg ønsker. I patchwork regnes det mye med inch. I starten er det krevende og ikke logisk i det hele tatt. Å dele 1 inch i 8 deler? Hvem fant på det? Men gurimalla så mye enklere det er å sy nøyaktig! 1 inch gir 8 stykk 1/4-inch og det er mye lettere å treffe og regne med en å skvise 10 mm i 1 cm og styre med 7 mm sømmonn.
Jeg elsker at jeg får brukt matte i det ekte livet med synlige resultater. Og jeg elsker at hodet trenger å finne løsninger for allverdens rare søm-problemer.

Å sy blir aldri kjedelig

Det finnes et hav av kule oppskrifter og mønster. Nye materialer kommer hele tiden – til hobby som kork og vaskbar papp, mesh til vesker eller nye typer imitert skinn. Innen bekledning skjer det også mye hele tiden. Resirkulerbart dongeristoff, stoff som skifter farge, stoffer med 2 rette sider. Nye teknikker, noen ting jeg aldri har prøvd. Om man ikke finner noe, er det jo bare å ta en tur til et syrelaterte nettverk – sjekk ut hva som prates om på ‘Vi Sygale’ eller ‘Quiltesiden’ på Facebook. Halve dagen har fort gått til å se på inspirasjonsbilder.

Søm er en bærekraftig hobby

Ikke minst er søm en bærekraftig hobby. Ikke at det er en grunn for meg til å sy i utgangspunktet, men likevel. Det er kanskje ikke det beste lenger å si at jeg ikke er all verdens opptatt av miljøet (utover sortering av søppel, mindre matkasting og et lav forbruk – som jeg er oppvokst med). Men så er det ikke å stikke under en stol at det å kunne reparere tøy og andre ting er en fordel. Å kunne fikse det som er ødelagt hjelper til et lengre liv av mine eiendeler, og jeg slipper å kaste og kjøpe nytt for tidlig. Pluss det forlenger livet av yndlings-buksa betraktelig.

——————-
Innlegget oppsto som ukas oppgave i Sympatexters The Blog Bang. Syblogg.no finnes fordi jeg er glad i søm og fordi jeg ønsker å dele og bygge meg selv som ekspert.
Men HVORFOR jeg er glad i å sy, vet jeg ikke. Jeg gjør det bare. Har endt opp med å sy altfor lite i det siste.

Hvorfor er DU glad i å sy? Del gjerne med meg i kommentarene!

Jeg har alltid vært kreativ og glad i farger – jeg likte å male, keramikk, sløyd; jeg var den som fant på nye spill. Jeg likte ikke håndarbeid og tok mange rare jobbvalg senere. Selv om all utdanning, arbeidserfaring og rare opplevelser er nyttige og aldri bortkastet, tydet ingenting i livet mitt på at jeg en dag ville sitte med en nettbutikk med 9000 produkter innen søm. Ei heller ville jeg trodd at jeg en dag skulle bli gründer og drive Sørlandets største symaskin- og stoffbutikk med flere ansatte. I hvert fall ikke at jeg ville flytte fra Tyskland til et annet land og blogge på et fremmed språk. Jeg trengte å finne noe jeg virkelig kunne brenne for, et tema som ville oppsluke meg helt. Her er historien min om hvordan jeg ble stoffbutikk-eier, symaskinselger og kursholder.

1983 – 5. klasse barneskole – håndarbeid

Jeg var jenta som ikke fikk til noe. Som venstrehendt slet jeg med strikking og hekling. Andre strikket en hel teddybjørn mens jeg leverte en brun lapp. Kampen fortsatte på symaskinen, der jeg kun har minner om undertråd som røyk hele tiden. Det var kun stofftrykk jeg likte.

1988 – Markise-blusen

Foreldrene mine var veldig forundret da jeg ønsket meg sykurs til 16-årsdagen. Jeg var eneste ungdom blant voksne damer. Til lærerens store forskrekkelse sydde jeg en skjorte av knall-oransje markisestoff, med åtte forskjellige sorte knapper. Det gikk fint å sy, men var selvfølgelig ikke greit å ha på seg. Så klart endte det med at jeg aldri tok den på meg. Også la jeg symaskinen fra meg.

1991 – fra skole-dropout til møbelsnekker

Mamma påstår at jeg valgte gammelspråklig gymnas som videregående skole fordi det var den eneste skolen i byen uten håndarbeid. Jeg husker at jeg tenkte Latin var et enkelt språk. Feil skolevalg førte til at jeg ble skolelei, fikk dårlige karakterer og til slutt droppet ut midt i andre år på VGS. På eget initiativ begynte jeg på siste mulige dag på yrkesfag tre-teknikk, og hadde to år i lære i bedrift etterpå. Håndverksyrker er ikke B-menneske-vennlige, så jeg la på ett år med fagskole formgivning – med beste karakterer i matematikk og fysikk.

1995-2002 – en håndverker blir ingeniør

Med stor interesse for møbler søkte jeg meg inn på Høyskole Ostwestfalen-Lippe for å bli diplomingeniør Interiørarkitektur. Jeg brukte nok en god del mer tid enn tenkt. Hele studietida jobbet jeg blant annet flere år som studentisk likestillingsombud på høyskolen, men også som vaskehjelp hos arkitekter og leger, hos McDonalds, i produksjon av fiskefôr og ikke minst på kino (sluttscenen av Ringenes Herre 1 er innbrent i hjernen min, da måtte vi åpne dørene). Etter at jeg var ferdig som student falt jeg i et dypt sort hull. Jeg var egentlig utslitt av faget, og kjæresten fra studietiden forlot meg midt i eksamen.

2002 – 30-årsdagen – min første symaskin

Jeg fikk ikke napp på jobb etter studiene, men kom meg ut av det sorte hullet i august. Bursdagen ble feiret stort og jeg ønsket meg symaskin av mamma og pappa. Med mine 155 cm høyde er det alltid noe som er for langt eller sitter dårlig, og råd til systue hadde jeg ikke. I årene som fulgte flyttet jeg flere ganger og brukte tiden min på jobber som gjorde meg ulykkelig, fordi jeg ikke passet inn eller ikke klarte å tilpasse meg.

2004 – bli lærer eller reise til Norge

Tyskland har skyhøy arbeidsledighet og tyske arbeidsetaten betaler språkkurs og arbeidspraksis i utlandet til ettertraktete arbeidsledige for å få dem ut av statistikken. Siden jeg rotet til søknaden til universitetet for å studere påbygg lærer tre-teknikk og fysikk, gikk jeg for «Norsk for håndverkere» og reiser til Norge etterpå. I språkkurset i Flensburg ble jeg kjent med min nåværende samboer, men vi ble ikke sammen før etter at vi hadde reist til Norge. Jeg bodde i Ålgård, han i Kristiansand og hver gang jeg ringte var det regn hos meg og sol hos han. Etter noen uker bestemte jeg meg for å flytte sammen med han i Vennesla. Jeg endte opp med med å jobbe som snekker i en trevarefabrikk i noen år, før B-mennesket i meg vil gjøre noe annet.

2008 – bestevenn symaskin – jeg blir quilter

Jeg var utbrent av feil jobbvalg og arbeidsledig. Min bestevenninne kom hjem fra Canada med et håndsydd regnbueteppe i bagasjen – se bildet. Samtalen gikk som følger:
Jeg: *forelsket* «Ååååhhhh, sånn en vil jeg også ha!»
Hun: *lett snippete* «Da kan du jo sy deg en.»
Jeg *trassig*: «Pffft, da skal jeg sy meg EN!»
Jeg gikk i gang, meldte meg inn i tyske Patchwork-forum, handlet basisutstyr i jula, lånte alle quiltebøker biblioteket hadde og satte i gang. 18. januar 2009 ble mitt første barneteppe ferdig. Det ble to store tepper til meg og mannen og lidenskapen var vekket.

2010 – depresjon, en innsikt, en hobby

Igjen hadde jeg gått i fella med å plukke en jobb jeg ikke var egnet til, kanskje for å få bekreftet at jeg snart avsløres og man finner ut at jeg egentlig ikke kunne noe – noe som fulgte med siden tiden på gammelspråklig gymnas. Jeg fikk depresjon og vurderte å hoppe foran en buss eller fra en bro. Hjernen min begynte å vifte det røde flagget og jeg klarte å få en time hos fastlegen som ikke bare meldte meg øyeblikkelig syk, men sendte meg også videre til psykolog. Samtaleterapi og boka «Sjef i eget liv» var til stor hjelp. I tillegg sydde jeg meg frisk igjen med hjelp av fargerike stoffer og deltidsjobb i et stoffvarehus.

2011 – quilte-galskap blir til Quiltekunst

All fritid ble brukt på lappesøm, jeg sugde til meg kunnskap og prøvde en teknikk etter den andre. Behovet for noen stoffpakker som ikke fantes i Norge gjorde at jeg bestemte meg å importere dem og selge dem selv. Med lånte feriepenger fra samboeren satte jeg i gang. Første varelevering kom i januar 2011 og i april 2011 gikk Quiltekunst online – en nettbutikk med Jelly Rolls, Charm Packs og Layer Cakes. Sted: Ei IVAR-hylle og et lite skap i kjelleren.
I årene som fulgte vokste lagerhyllene inn i gjesterommet og videre til uthuset, mens jeg fortsatte å jobbe i stoffvarehuset.

2014 – nedbemanning + lagerbehov = Stoffdronning

Jeg skulle nedbemannes og søkte jobber. Fant fort ut at over 40 blir man ikke engang invitert til de samme jobbene man fikk da man var under 40.
I tillegg trengte jeg et ekstern lager til nettbutikken, det var fullt hjemme.
En bekjent av meg sa: «Du kan jo åpne en stoffbutikk!».
Jeg sa: «Er du gal, ALDRI i livet skal jeg åpne en stoffbutikk!»
Søket etter lager nærmet seg mer og mer sentrum. 10. juni 2014 åpent det som før var Quiltekunst under navnet Stoffdronning sine dører til byens nye stoff- og symaskinbutikk midt i sentrum i Kristiansand.

2017-2019 – ikke alle ideer er like gode

En dag småkranglet jeg og min ansatt og hun sa litt sur «Jeg skal finne meg en jobb i nabobyen!». Jeg sa på impuls «JA, kult! La oss åpne en håndarbeidsbutikk i nabobyen!». Dagen jeg signerte leiekontrakten for en stoff- & garnbutikk i nabobyen fikk jeg beskjed at jeg måtte flytte med butikken i Kristiansand fordi hele kvartalet skulle rives. Jeg gikk fra rigging og nyåpning av ny butikk til neste byggeplass med flytting og nyåpning av Stoffdronning. Etter nabobyen-butikkens første regnskap for 2019 måtte jeg innse at jeg ikke hadde krefter, penger og interesse til å drive to vidt forskjellige butikker og en nettbutikk. Etter kun 1,5 år la jeg butikken i nabobyen ned – feilen kostet meg flere hundretusen kroner som Stoffdronning betaler ned på i noen år til.

2020 – ansvaret bedøver kreativiteten

Corona kom, noen ble permittert og resten av oss jobbet veldig mye. Jeg ble bevisst på hvor mye ansvar jeg hadde for økonomi og ansatte. Administrasjon opptok en stor del av dagen min og jeg følte meg verken kreativ lenger, ei heller hadde jeg fritid. Det å ikke kunne klemme kunder, det å holde avstand – det er ikke meg og jeg tok det veldig tungt. Lysten til å drive stoffbutikk var så å si borte og jeg hadde ikke sydd på evigheter.

2021 – en venn med et spinnvill forslag

Lokalet vi er i, med to etasjer med mange små rom i underetasjen, viser seg mer og mer som uegnet, veldig tungvindt for nettbutikken og dyrt i drift. Jeg begynte å se etter noe annet, til tross for at leiekontrakten varer i to år til. Eneste stedet jeg kunne tenke meg var under bygging og ble altfor dyrt å leie. En venn med egenkapital kom med den ville tanken om at vi kunne jo gå sammen og kjøpe det. Etter et halvt år med planlegging, utallige møter med byggherre, megler og banken, kjøpte vi sammen et lokale Stoffdronning skal eie. Nå er jeg stukk liksom, til da kunne jeg alltid si at om jeg ikke orker mer, kan jeg legge ned – nå skal jeg holde på i 20 år til.

2022 – vi flytter igjen – og jeg er redd

Mars 2022 åpnet vi i lokaler som var planlagt for oss i over et halvt år. Det er det skumleste jeg har gjort i livet mitt, i og med at det er spinnville summer i bildet. Jeg er livredd for å gå konkurs i morgen eller dagen etter eller dagen etter det igjen. Det finnes så mange som gikk i den fella – bli for store, tar vann over hodet.
Men det nye lokalet gjør også noe med alle oss som jobber i Stoffdronning – den gir oss arbeidsglede av å ha alt nytt rundt oss, mer fokus på symaskiner, god plass og alt på en flate. To måneder etter flytting er endelig kontoret mitt også ferdig ryddet og klar til å jobbe med onlinekurs derfra.

Kampen om lidenskapen

Nå er jeg endelig klar til å skrive Stoffdronnings historie videre. Lidenskapen for faget er tilbake. Jeg vil ikke være redd for at dette er for stort for meg lenger og jeg vil videreutvikle både Stoffdronning og meg selv. Jeg er klar for å by på meg selv igjen, som før, der jeg delte kunnskap med alle som ville. Bloggen er første steg, det kommer flere nyhetsbrev. I tillegg til å jobbe mer i butikken, skal jeg jobbe med live-kurs.