Det er den 12. igjen – dokumentasjonsplikten slår inn. Tida flyr, og jeg kan ikke fatte at det har gått en hel måned siden sist.
Men 12. er hellig – mitt personlige minimumskrav til dokumentasjon av hverdagen. Om ikke for ettertiden, så i alle fall for meg selv.
🕕 Dagen starter tidlig – før åpningstid får jeg klemt inn influensavaksinen. En luksus jeg unner både meg selv og de ansatte. Og bank i bordet, vi har vært influensafrie i flere år nå. Små seire, stor verdi.
📸 Så går hjernen i svart. Altså ikke helt, men jeg husker faktisk nesten ingenting før lunsj. Når jeg endelig kommer på at jeg burde tatt flere bilder, er jeg allerede oppgitt og småstressa – og det synes nok i ansiktet mitt også.
🍝 Lunsj? Joda… En litt for billig mikromatrett med pasta som smakte akkurat som den så ut: trist. Men det gikk fort, og det var det eneste jeg orket. Som vanlig ble jeg stappmett, og som alltid angrer jeg litt.
📦 Resten av dagen flyr i en evig runddans av ordre, pakking og butikkdrift, og plutselig var det tid for dagens tekstjobb – nyhetsbrev for Stoffdronning. Jeg begynte i alle fall. Teksten må jo være mer enn bare “kjøp dette stoffet” – den skal jo fortelle noe, inspirere litt. Men så ble jeg avbrutt. Typisk.
🧠 Klokka 16 er det mastermind-møte med onlinebusiness-gjengen, og der løsner det faktisk litt! Alltid godt å kunne bidra og kjenne på framgang. Mens vi prater, bretter jeg også alle stoffbitene til neste “Happy Mini”. Effektiv multitasking med hendene i stoff og hodet i strategi.
🌘 Nå er vi inne i den tida igjen – når det er så vidt lyst når jeg drar hjemmefra, og mørkt allerede kl. 17 når jeg skal hjem. Helt ærlig er det nesten triveligere å bare bli i butikken. Men i dag hadde jeg mer på planen for kvelden, så jeg kunne ikke drøye.
🐾 Hjemme venter to sultne katter. Samboeren som egentlig skulle vært hjemme før meg var forsinket, og selv om det ikke ble klaging fra firbeinte da jeg kom inn døra, kan man ikke gå tre skritt uten å snuble over noen som plutselig er VELDIG glad i deg….
🍲 Middagen? En slags kreativ redningsaksjon: utgått-dato-laks og -reker ble til posesuppe med ekstra innhold. Ikke gourmet, men faktisk helt greit. Vi pleier egentlig å lage alt fra bunnen hjemme, så denne posen var unntaket som bekreftet regelen – men noen ganger må det bare gå fort.
🧺 Så måtte jeg manne meg opp til det jeg har utsatt i to uker: tømme de sekkene med mine ferdigvaskede klær. Hater å grave etter sokker i tøyposen. Null truser, null sokker i skapet – det er tydeligvis min grense. Om jeg vinner i Eurojackpot? Jeg fortsetter gladelig å jobbe, men ansetter noen som rydder, vasker og lager mat. Drømmer må man ha.
🪡 Først ut: to spisebrikker i julestoff.Julenisser på rekke og rad – søte nok, men det ble litt banning under vrenginga. Hullet var, som vanlig, akkurat for lite. Hvorfor lærer jeg aldri? Men endelig fikk jeg sydd dem! De trengs både til nyhetsbrevet og som juledekorasjon i butikken – og det begynner å haste litt.
🧵 Neste prosjekt: en pute i Gobelin. Når det gjelder butikkeksemplarer, klarer jeg bare ikke å slurve. Jeg vil at folk skal se stoffet og tenke «den puta vil jeg også lage!» – og da må det se ordentlig ut. Det trengs mer jul hos oss, og nå fikk jeg endelig gjort noe med det.
😴 Ved midnatt har jeg egentlig bare lyst til å gjøre som katten – krølle meg sammen og sove. Så jeg gjør nettopp det. Gir meg. Litt frustrert, litt sliten. Det kommer bedre dager. Det gjør det alltid.
Det er noe med den 12. i hver måned. Uansett om det er hverdag eller helg, travel eller stille – så griper jeg kameraet (ok da, mobilen) og dokumenterer dagen med 12 små glimt.
I dag er det søndag. Rolig, grå og ganske stille. Jeg er alene hjemme – samboeren har tatt turen til Tyskland for ei uke, og jeg har huset for meg selv. Litt tomt, litt fint. Så her kommer den, oktoberutgaven av 12 av 12: en dag i eget selskap, med det som måtte dukke opp.
Da jeg våkner er det sol. Himmelen er mer blå enn bildet tilsier. Jeg har egentlig en full plan, så jeg står opp.
På vei til å dra opp gardinene i stua ser jeg Miss Rosali sovende i den halve kurven. Fristende å gjøre som henne, men nei.
Da jeg kommer forbi fluktrommet (syrom + reserve-soverom), tenker jeg at det er en god idé å begynne her med alle de påbegynte prosjektene. Jeg skal jo filme noe her senere. (Spoiler: ingen filming skjedde på denne dagen.)
Jeg spretter videre på sømmen i halsen på en t-skjorte. Det var min første med Maraflex og rettsøm på Jukien, og jeg strøk på høy varme med damp, kremt… Den smeltet litt og klør på meg. Så nå har den fått en ny pen søm som jeg ikke har strøket noe mer.
Videre angriper jeg en ny langermet t-skjorte. Den mangler virkelig bare opplegg på ermene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har drøyd det så lenge – den er fra starten av året.
Entusiastisk river jeg flere jerseystoffer ut av stoffhylla mi. Men jeg blir avledet, så den ble bare forlatt. (Og gjett om den fortsatt står åpen, med stoff strødd utover senga under… huff.)
Jeg er nemlig sulten, og lager en ordentlig lunsj av råvarer som må brukes. En brokkoli som begynner å bli gul, og en myk rød bete – det ble til suppe. Lysgrønn er den, fordi jeg måtte putte i ganske så mye matfløte og crème fraîche for å tynne ut smaken av en veldig kraftig Dovre-ost over datoen.
Mens jeg spiser må jeg sprette opp for å åpne døra – stakkars katten satt utenfor vinduet og ventet på at noen ville slippe henne inn. Og nei, så klart har vi ingen katteluke i den døra – en helautomatisk med chip, som en hotellsvingdør…
Senere får jeg besøk av en venn, litt uventet. Mens vi skravler i den nedgående sola på terrassen, kommer jeg på at han ikke har sett tv-studio-uthuset siden jeg begynte å rydde der inne. Jeg er fortsatt ikke ferdig, men ny radiator er satt opp, og robotstøvsugeren holder kontroll. Nå mangler jeg bare internettdekning der nede.
Etter at han har gått skal jeg endelig pakke ut Mesh-nettverks-dingsene. Men jeg blir avledet av tøyvasken jeg har ignorert tidligere, så da tar jeg en tur i vaskekjelleren. I den gule bagen er det en madrassbeskytter som jeg hadde i bilen, så den må inn i uthuset.
I uthuset stuer jeg bort madrassbeskytteren. Og så tenker jeg i full fart at jeg like gjerne kan pakke ut den pappesken med stativet til skjermen også. Jeg pakker ut og monterer det – så nå henger PC-skjermen, og det ser faktisk ut som om jeg har kommet massevis videre.
Da jeg kommer inn jobber jeg litt på PC-en med e-poster og annet, før jeg ser på Vrimlekatt ved siden av meg – krøllet sammen i sin hule. Jeg bestemmer meg for å gi opp for kvelden og klarer til og med å legge meg ca. ved midnatt!
Så, nei – fortsatt er ikke kaoset ryddet i syrommet. Tvert imot, jeg har klart å produsere mer. Men tøyvasken er ferdig, PC-skjermen henger oppe, og det er kun den esken med mesh-nettverket som står der og glor. Jeg fikk åpnet den i jakten på bruksanvisningen, som starter med «Last ned programvaren som vil guide deg…» … En annen dag.
Du har sikkert tenkt tanken – eller fått det slengt i fleisen: “Men t-skjorter koster jo bare 79 kroner på H&M?”
Ja, det stemmer. De er billige, tilgjengelige og finnes i alle regnbuens farger. Men det finnes også hjemmebakte boller i frysedisken – og likevel velger mange å bake selv.
Så hva er greia med t-skjorter – og hvorfor er det faktisk en ganske smart (og veldig tilfredsstillende) ting å sy?
T-skjorten – mer enn bare en hvit undertrøye
La oss spole bittelitt tilbake: T-skjorten startet som et anonymt plagg. En undertrøye for menn i militæret. Ikke akkurat glamorøst. Men så kom 1950-tallet, James Dean og Marlon Brando – og plutselig var den hvite t-skjorta et stil-ikon.
Siden da har t-skjorten gått fra å være under noe, til å være selve hovedrollen. Den er det ultimate basisplagget. Hverdagshelt. Maleskjorte. Pysjtoppen du ikke vil gi slipp på. Statement-plagg. Treningspartner.
Og kanskje aller mest: det perfekte syprosjektet for deg som vil lære å mestre jersey.
Stoffvalg: Hva skal du sy t-skjorten i?
Det finnes mange typer t-skjortestoff, men her kommer mine tre favoritter – de som gir mest glede bak symaskinen:
🧵 Bomullsjersey – som oftest med ca. 95 % bomull og ca. 5 % elastan, pluss minus litt mer av det ene og mindre av det andre. Hverdagshelt og bestevenn. Vekten ligger stort sett på 200–220 gr/kvm – og det gir deg en t-skjorte som både holder formen og varer lenge. Stabil å sy i, enkel å bruke, og funker til alt.
🧵 Viskosejersey – ca. 95 % viskose, 5 % elastan. Den er gjerne litt tynnere enn bomullsjersey, men har mer tyngde og fall – og gir t-skjorten et fint, litt “drapert” uttrykk. Føles kjølig og deilig mot huden. Ruller seg ikke så lett i kantene, men kan være litt mer levende å sy i. Verdt det? Absolutt.
🧵 Pointellejersey – en strikket bomullsjersey med små hullmønstre. Sykt populær for tida! Brukes både til undertøy og statement-t-skjorter. Perfekt for deg som liker ensfarget, men vil ha litt mer liv i stoffet. En myk, litt nostalgisk følelse – men med masse personlighet.
Ribbjersey er også en mulighet, men kanskje ikke nødvendigvis som allerførste t-skjorte
💡 Profftips fra prøvd-og-feilet-skuffen: Unngå jersey med for mye stretch første gang. Det er som å sy på gelé – og gir deg bare lyst til å kaste både stoff og symaskin ut vinduet.
Variasjoner på t-skjorta: En hel liten garderobe
Noe av det beste med t-skjorter? Du trenger egentlig bare én god grunnoppskrift – så kan du variere den i det uendelige.
👚 Ermelengder: Korte, lange, trekvart, cap sleeves eller helt ermeløs. T-skjorta funker året rundt.
📐 Snitt og form: Vil du ha den figurnær og innsvinget? Eller løs og oversize med dropped shoulders? Begge deler fungerer – og du kan tilpasse akkurat slik du liker det.
👕 Utringning: Rund hals er klassikeren. Men du kan også leke deg med båthals, v-utringning, høy hals eller en myk, vid variant som gir en avslappet stil.
📏 Lengde: Crop-top som rekker til midjen? Eller en lang variant som går over rumpa? Kanskje en t-skjorte-tunika til tights? Alt er mulig når du syr selv – og det er du som bestemmer hvor sømmen ender.
👉 Bonus: Når du syr selv, kan du forme halsringningen slik at den passer deg perfekt – ikke for trang, ikke for vid. Bare helt passe.
Går her fortsatt under t-skjorte selv med lange ermer.
Men… hvorfor sy den selv?
Fordi det gir mestring.
Fordi det er gøy å lage noe fra bunnen.
Fordi du får velge akkurat det stoffet og snittet som passer deg.
Fordi du endelig slipper t-skjorter som er for korte, for trange over magen eller med en halsutringning du ikke trives med.
Og la oss være ærlige: Det er noe magisk med å ta på seg et plagg du har sydd selv og si: “Denne? Ja, den har jeg laget.” (Kanskje sier du det bare inni deg. Men du vet at det er sant – og det føles bra.)
Kjøpt av samboeren til meg som er glad i hodeskaller, men jeg har sydd mange sånne selv.
Sytips til jersey: Så går det som en lek (nesten)
Jersey krever ikke spesialutstyr – men noen små triks gjør sømmen penere og prosessen hyggeligere:
🧷 Bruk nåler eller klyper – og gjerne litt tettere enn du vanligvis gjør. Jersey kan strekke seg mens du syr, og da er det greit å holde stoffet på plass.
🪡 Velg rett søm: – En lett sikk-sakk (bredde 1,5–2,5 og stinglengde 2,5) – Eller en elastisk rettsøm, hvis maskinen din har det – Eller overlock, hvis du har – men det er absolutt ikke et must!
🧵 Bruk jersey-nål – den er rund i tuppen og glir mellom trådene i stoffet, i stedet for å skjære gjennom (som fører til små mikrohull). Det gir penere søm og færre hoppesting.
🧺 Test sømmen først – alltid. Alltid. På en liten rest av stoffet, så du vet hvordan det oppfører seg.
En liten vennlig sy-utfordring?
Har du lyst til å prøve deg på din første (eller femte) t-skjorte? Jeg inviterer til en gratis live workshop – en sykveld der vi syr sammen, steg for steg.
Du får med deg: 🧵 Et enkelt symønster 🎥 En liten instruksjonsvideo du ser før vi møtes 📅 Og så syr vi sammen – live!
Jeg liker bedre å lage “To-Want-lister” enn å sette meg store årsmål. Kvartaler er akkurat passe store biter av året – lange nok til at noe faktisk kan skje, men korte nok til at det fortsatt føles realistisk.
Denne listen er min måte å se fremover på. Ikke med plikt og press, men med lyst, nysgjerrighet og litt struktur. Hva vil jeg oppleve? Fullføre? Prøve ut? Utforske – eller bare få unna?
Noen punkter er hyggelige. Andre er praktiske. Og noen er sånt som bare må skje hvis ikke jeg skal bli sprø (hei, kjelleropprydding).
Jeg har ikke hodet helt fritt for læring akkurat nå, så det får ligge litt denne gangen. Men gjennomføring? Det satser jeg på. Dette er mine 25 ønsker og mål for det siste kvartalet i 2025.
✨ Søm
Sy ferdig bomberjakke
Sy sengetøy i bomullsateng (155 x 220 cm)
Legg opp genser 1
Forleng genser 2
Lage det første broderiet med min nye Brother 2700
Sy noe ut av det første broderiet
💛 Personlig
Reise til Tyskland i jula
Få en massasje – et annet sted enn jeg pleier å gå
Svømme én gang i svømmehallen
Gå én gang på badstue
Jogge i 10 minutter uten pause
Besøke Kunstsiloen
Møte Daniela i Tyskland
Gå på julemarked med samboeren min
🧰 Byggeprosjekter & praktisk
Fikse innmat i soveromsskap i 2. hjem
Bygge ferdig hylle ved vindu
Planlegge badet i 2. hjem og hente inn priser
Finne et bilde til soverommet i 2. hjem
Rydde kjelleren hjemme
Sette opp videostudio på uthuset
💼 Business: SyBedre & Stoffdronning
Ha 500 deltakere på gratis sy-workshop: Sy T-skjorte(påmelding her)
Lage ferdig filtrene for alle symønstre i nettbutikken
Fullføre e-postsekvens for stoff-freebien
Holde et 5-ukers sykurs før jul med 100 deltakere
Ha én live-sending hos Stoffdronning – vi viser frem høst/vinter-stoffer
Så – dette er altså min To-Want-liste for 4. kvartal 2025. Noe kommer jeg garantert til å rekke. Noe annet? Tja, kanskje. Og noe ender kanskje med å bli skjøvet frem til neste runde – og det er helt greit.
Poenget er ikke å levere en perfekt resultatliste ved årsslutt. Poenget er å gi meg selv retning og rom for det jeg faktisk vil bruke tid og energi på nå i høstmørket.
Da jeg flyttet fra Tyskland til Norge i 2004, hadde jeg egentlig null forhold til ull. Eller – jo da, jeg hadde noen barndomsminner. Men de var alt annet enn varme og gode.
Jeg husker nemlig noen ganske grusomme ullgensere mormor hadde strikket. De klødde som faen – unnskyld språket – og det hjalp ikke hvor mange bomullsundertrøyer jeg prøvde å stappe under. Det var som å gå rundt i piggtråd med ermer.
Så, da jeg kom til Norge – landet hvor alle går med ull innerst, ytterst og nesten oppå hverandre – så kjente jeg bare: Nei takk. Ikke for meg.
Jeg har alltid vært sensitiv på huden, og jeg klør til og med av den mykeste merinoullen. Så mens resten av Norge pakker seg inn i ull så snart høstlufta siger inn, står jeg der – i bomull og ullskepsis – og hutrer litt. Likevel er det ingen tvil: Jeg anbefaler ull med både faglig overbevisning og oppriktig begeistring. Bare ikke til meg selv.
For selv om jeg ikke bruker det, så har jeg lært å sette pris på det. Ull er nemlig et av de mest imponerende naturmaterialene vi har. Og det fortjener litt ekstra oppmerksomhet.
🐑 Hva er egentlig ull?
Ull er en naturlig fiber som kommer fra dyr – og oftest tenker vi på sau. Men ull kan også komme fra geit (kasjmir og mohair), alpakka, lama, kamel eller til og med kanin (angora). Felles for alle er at fibrene vokser ut av huden som hår, og kan klippes, kammes eller plukkes – uten å skade dyret.
AI-generert bilde
Når det er sagt: I metervare finner du nesten alltid ull fra sau. Hvorfor? Sauene produserer store mengder ull med god spinnelengde, og du kan bearbeide den lett – både til garn og til vevde eller tovede tekstiler. Ullen tåler mye, du kan variere den i både tykkelse og tekstur, og den egner seg godt til alt fra tynn jersey til kokt ull og grov vadmel. I tillegg får du det til en overkommelig pris.
Du har kanskje også sett betegnelsene ull og ny ull (eller jomfru-ull, wool vergine e.l.), og lurt på forskjellen?
🔹 Ny ull (WV = wool virgin) kommer direkte fra et levende dyr og er ikke blitt brukt tidligere. Den har ofte lange, sterke fibre som gir et jevnere og mer spenstig garn eller stoff. 🔹 Ull kan også bety resirkulert ull – for eksempel hakket opp fra gamle klær, produksjonsrester eller ull som er hentet fra døde dyr. Da er fibrene ofte kortere og grovere, noe som gir en litt annen kvalitet og følelse.
Hva som er “best” kommer helt an på bruksområde og smak. Grovere ull kan være super til frakker og kåper, mens mykere kvaliteter egner seg godt til klær som skal være tett på huden. Det viktige er å vite hva man har med å gjøre – og bruke det til riktig prosjekt.
Swafing merinoull jersey – modell sydd av lila & mint
✨ Derfor elsker vi ull (selv når den klør litt)
Ull har noen helt unike egenskaper som gjør den utrolig godt egnet til klær – spesielt når høsten kryper inn og vi trenger noe som både varmer og puster.
Men før vi går videre, la oss være tydelige: Her snakker vi om ull som metervare, ikke garn. Mye av det man leser om ull i strikkeverdenen handler om superwash-behandlet garn – altså ull som er kjemisk behandlet for å tåle maskinvask. Det fjerner mange av de naturlige egenskapene ved ullfiberen, og er noe ganske annet enn de stoffene vi selger og syr i.
Hva kjennetegner ullstoff?
🔹 Det puster – Ullstoff lar damp og fukt slippe ut fra kroppen, noe som gjør at du ikke blir klam. Du merker det spesielt i ulljersey – det føles tørt, selv etter en hel dag i aktivitet.
🔹 Det varmer, også når det er fuktig – Ullfiberen holder på varme selv når den trekker til seg litt fukt. Det gjør ullstoffer som kokt ull og vadmel populære til ytterplagg i kaldt og fuktig klima.
🔹 Det former seg etter kroppen – De fleste ullstoffer har naturlig elastisitet, særlig de strikkede. Det gir god passform, bevegelsesfrihet og en behagelig følelse når du har det på.
🔹 Det krøller lite – Spesielt vevd ull holder fasongen godt og glatter seg ut naturlig. Et ullskjørt kan se like strøkent ut etter en dag på kontoret som da du tok det på.
🔹 Det er selvrensende (til en viss grad) – Ullfiberen har en overflate som frastøter smuss og hemmer bakterievekst, og ofte holder det faktisk å lufte plagget ute mellom bruk. Men, det er ikke magisk! Har du svettet i en ullgenser flere ganger og ikke vasket den, men kun luftet, så vil svetten sette seg – og omverdenen din vil rynke på nesa når du stinker forbi dem.
🔹 Det absorberer fukt uten å føles vått – Ullstoff kan ta opp fukt og fortsatt føles tørt mot huden. Det gir en jevn temperatur og god komfort – særlig i klær du bruker tett på kroppen.
Kort oppsummert: Ullstoffer er både praktiske og behagelige, og en perfekt partner for deg som vil sy klær som faktisk fungerer i norsk vær.
🐑 Merino – hvem (eller hva) er det egentlig?
Merino høres kanskje ut som et fancy merke, men det er rett og slett en spesialtype sau. Og en ganske bortskjemt en, for å være ærlig – for folk har avlet merinosauen i hundrevis av år for å få verdens mykeste saueull.
Der vanlig saueull ofte kjennes litt grovere og mer «ullete», har merinoull ekstremt fine og tynne fibre – faktisk bare halvparten så tykke som vanlig ull. Derfor føles den mye mykere mot huden, og mange velger den til undertøy, barneklær og alt som ligger tett på kroppen.
En annen grunn til at folk elsker merinoull, er dens evne til å regulere temperatur – akkurat som annen ull. Men fordi fibrene er så fine og myke, kan de ligge rett på huden uten å klø, og da merker du effekten ekstra godt. Merinoull isolerer når det er kaldt, puster når det er varmt, og holder deg akkurat passe temperert hele dagen.
Merinosauer finnes i flere deler av verden, men det meste av den merinoullen som brukes i klær og metervare i dag kommer fra Australia, New Zealand og Sør-Afrika.
Hva betyr egentlig mulesingfri?
Og her kommer det et viktig poeng: Du har kanskje sett at det står «mulesingfri» på enkelte ullstoffer – men hva betyr det?
🔸 Mulesing er en smertefull praksis som brukes noen steder (særlig i Australia) for å forhindre fluelarver i å feste seg i hudfolder bak på sauen. Det innebærer at deler av huden fjernes uten bedøvelse. 🔸 Mulesingfri ull betyr at ullen kommer fra gårder som bruker mer dyrevennlige metoder for å holde dyra friske og rene – som avl for glattere hud eller jevnlig klipping og stell.
De fleste produsenter av metervare i Europa velger mulesingfri merinoull, og det er det vi også fører i butikken. Men det kan være greit å være bevisst – det er nemlig ikke gitt at alt som heter merinoull er etisk produsert.
💡 PS: Mulesing gjelder kun merinosauer – vanlige saueraser har ikke de samme hudfoldene, og det er derfor ikke et tema ved vanlig saueull.
🧵 Hva slags stoff får vi egentlig ut av ull?
Ull er ikke bare én ting – det finnes et helt lite univers av ullstoffer, og forskjellen mellom dem handler både om hvordan de er laget og hva slags uttrykk og funksjon de har.
Her er noen av de vanligste ullstoffene du finner i metervare:
🧶 Kokt ull
Dette er ull som er vevd eller strikket først, og deretter “kokt” – altså tovet med varme, vann og bevegelse. Resultatet er et tett, loddent og ganske stabilt stoff med god varme og lite stretch. 🧥 Perfekt til jakker, kåper, cardigans og ullkjoler.
Detajlbilde av Swafing Naomi kokt ull
👕 Ulljersey (strikket ull)
Myk, elastisk og ofte laget av merinoull. Dette er stoffet du vil ha rett mot huden. Det finnes både i tynnere og tykkere varianter – fra undertøy til hverdagsplagg. 👚 Brukes til topper, kjoler, gensere, undertøy og babyklær.
Detajlbilde av Swafing merinoull jersey
🪵 Vadmel
En gammel klassiker! Vadmel er vevd ull som er tett tovet, tradisjonelt brukt i arbeidsklær og bunader. Tykt, solid og supert i ruskevær. 🧥 Flott til frakker, jakker og historiske plagg – og veldig holdbart.
🧵 Tweed
Grovere vevd ull, ofte i melerte farger eller klassiske rutemønstre. Kjent fra britisk herremote – tenk Sherlock Holmes og jakt på landet. 🧥 Nydelig til jakker, skjørt og drakter med struktur.
🧺 Ullfilt
Et tykt og stødig materiale laget ved å presse (ikke veve eller strikke) ullfibrene sammen. Det rakner ikke, og er lett å klippe i former. 🎒 Supert til hatter, vesker, tøfler, accessoirer og enkle hobbyprosjekter.
🧶 Bouclé
Et dekorativt stoff laget av buklete ullgarn – gir en levende, ruglete overflate. Ofte brukt i motekolleksjoner og litt mer eksklusive plagg. 🧥 Fint til jakker, kåper og statement-plagg som skiller seg ut.
🛋️ Ull til møbler og interiør
Ullstoffer brukes også i møbelproduksjon – særlig i designklassikere og kontormøbler. Disse er gjerne vevd i tett toskaft eller twill, og behandlet for ekstra slitestyrke. 🪑 Brukes til puter, trekk, pledd og møbler som skal tåle bruk – og se bra ut lenge.
Noen av stoffene kan være rene ullstoffer, mens andre er blandet med for eksempel polyester, viskose eller elastan – for å gjøre dem lettere, mer slitesterke eller mer formstabile.
📌 På stoffrullen – eller i beskrivelsen i nettbutikker – skal det stå materialsammensetning, og det kan være lurt å notere seg den før man setter saksa i stoffet.
🧥 Kåpeull – et praktisk valg for fine ytterplagg
“Kåpeull” høres ut som et ullstoff – og det kan det være. Men navnet handler egentlig mest om bruksområdet, ikke nødvendigvis innholdet.
Kåpeull er nemlig ofte en blanding av ull og syntetiske fibre som polyester, akryl eller viskose. Noen varianter inneholder mye ull, andre lite – og noen faktisk ingen i det hele tatt. Det som gjør dem egnet til kåper, er at stoffet har tyngde, hold og fall, og gjerne litt struktur.
Og selv om kåpeull sjelden består av 100 % ull, kan du sy veldig fine plagg til en overkommelig pris. Stoffet er enklere å sy i enn mange tynne ullstoffer, og du slipper mye av vedlikeholdet etterpå. Derfor passer kåpeull perfekt både for nybegynnere og for deg som vil lage noe varmt og pent uten å blakke deg.
Kåpe sydd i rutet kåpeull
✂️ Å sy i ull – enklere enn du tror
Ullstoffer kan høres eksklusive og litt “vanskelige” ut, men de fleste er faktisk en drøm å jobbe med. De ligger pent, strekker seg akkurat passe, og gir plagg som holder formen og ser ordentlige ut – uten for mye styr.
Men som med alt annet i syverdenen: Litt forkunnskap gjør jobben både enklere og morsommere.
Ulljersey oppfører seg som annen jersey – det vil si at den er strikket, ikke vevd. Og det betyr én viktig ting: Ryker en tråd, kan hele stoffet begynne å rakne.
Derfor bør du:
Sy sammen med overlock om du har – da blir det både stretchy og sikkert.
Eller: Kast over kantene først, og sy sammen med en elastisk søm på vanlig maskin.
Ellers gjelder de vanlige jersey-reglene:
Bruk ballpoint- eller stretch-nål.
Sy med stretchsøm, smal sikksakk eller tvillingnål der det passer.
Press forsiktig, og alltid med presseklede – ull tåler varme, men ikke direkte kontakt med jernet.
La plagget hvile flatt etter søm. Da får ullen «samle seg» igjen og finne tilbake til fasongen.
🧵 Vevd ull (kokt ull, vadmel, tweed osv.)
De vevde ullstoffene er ofte det mest takknemlige å sy i – særlig for nybegynnere. De holder fasongen, sklir lite og gir stabile sømmer.
Tips:
Bruk universalnål – gjerne 80 eller 90, avhengig av stoffets tykkelse.
Klipp med skarpe sakser eller rullekniv.
Bruk stoffklemmer i stedet for knappenåler hvis stoffet er tykt eller tovet.
Sikre sømmonnene med sikksakk eller overlock, særlig på stoff som rakner lett.
Press underveis! Ull er formbart – du kan bruke damp og presse sømmer og kanter flate, og til og med forme skuldre og innsnitt med varme.
💡 Generelle tips for all ullsøm
Vask eller damp stoffet før du klipper, så unngår du overraskelser hvis det krymper.
Test alltid søm og nål på en liten rest før du starter.
Bruk gjerne naturlige fôrstoffer, som viskose eller bomull, hvis du vil fore – da bevarer du pusteevne.
Og ikke glem: Ull liker rolig tempo og litt kjærlighet. Det gjør som regel vi som syr, også.
🐑 Ull er fantastisk – men ikke uten baksider
Det er lett å snakke varmt om ull. Men det betyr ikke at ull er uten utfordringer.
For når vi snakker om ullproduksjon i stor skala, som i Australia og New Zealand, handler det ofte om massehold av dyr. Der kan klipping skje i høyt tempo, og det hender at dyr skades eller stresses underveis – selv om det i utgangspunktet ikke er meningen.
Og selv om mulesingfri ull har blitt mer vanlig, betyr det ikke at all ull nødvendigvis er produsert med full dyrevelferd i fokus. Mange leverandører vet faktisk ikke nøyaktig hvor ullen kommer fra – utover det som oppgis i sertifiseringer.
👉 Er du veldig opptatt av dyrevelferd, kan det være verdt å vurdere alternativer – som plantefiber (f.eks. lin eller bomull) eller kunstfiber laget uten animalsk opprinnelse.
Ull er et fantastisk materiale – og for mange et godt valg. Men som med alt annet i tekstilverdenen, er det lurt å ta bevisste valg og ikke tro at alt som er naturlig, nødvendigvis er “bærekraftig” i seg selv.
🧶 Så – er ull noe for deg?
Ull er ikke perfekt. Men det er utrolig mye bra med det.
Det varmer, puster, former seg etter kroppen, og kan gi deg plagg som både ser fine ut og varer lenge. Enten du velger en myk ulljersey til hverdagskjolen, en kokt ull til kåpen du alltid har hatt lyst til å sy, eller en nydelig tweed til en litt skarpere høstlook – så er mulighetene mange.
Og kanskje aller viktigst: Når du syr i ull, får du et plagg som fungerer. Ikke bare ser det bra ut, det gjør jobben også.
Så selv om jeg fortsatt holder meg til bomull (og fryser litt), så har jeg stor respekt for hva ull kan gjøre. Og hvem vet – kanskje du blir den som syr høstens nye favorittplagg i det mest geniale naturmaterialet vi har?
Hei, det var jo egentlig 12. september i går. Altså: tid for 12 bilder fra dagen. Men… jeg glemte det halvveis. Igjen. Så her kommer 8 av 12, rett fra hverdagen – og feiringen.
15 år med Stoffdronning – og et lite tilbakeblikk
11. og 12. september: Jubel og jubileum! Vi markerer 15 år med Stoffdronning (og forgjengeren Quiltekunst!). Jeg har allerede lånt varmepresse fra Renate i Creative Art – hun driver med sublimering og har det meste. Brother-distributøren er på besøk, så jeg må parkere ved leiligheten og gå tilbake til butikken – ni minutter i frisk septemberluft.
Møter, ordre og multitasking
Zoom kl. 10, ordre kl. 11, neste møte kl. 12. Dagen starter tett, men jeg får plukket stoffene til en god del ordrer før jeg møter Børge fra Ehandelsnettverk. Han skal gå gjennom forberedelsene for nettverks-arrangement som blir hos oss neste uke. Etterpå klipper jeg ordre og gjør klart til pakking.
Lutterloh – frustrasjon og forsendelser
Det nye månedsheftet er endelig kommet – pluss flere grunnpakker og samlepermer! Hurra for våre ca. 50 trofaste abonnenter. Men ærlig talt… jeg er så lei av å måtte følge opp dette manuelt hver eneste gang. De sier aldri ifra når sesongheftene er klare, og vi må mase for å få dem sendt. Og svar? Nei, det kommer sjelden. Vi er nok nesten de eneste som forhandler Lutterloh i Europa – de gjør jo alt selv vanligvis, også salget. Så samarbeid med forhandlere? Det virker ikke akkurat som deres greie.
Lunsj og printmagi
På vei ut for å hente lunsj ser jeg at Mandy og Helle fra Brother er i full sving – de tester både ScanNCut og sublimeringsprinteren fra Brother, og jammen kombinerer de begge deler også! Skikkelig gøy å se mulighetene i praksis. Det er satt frem kaffe og kake – og jeg tenker i forbifarten at jeg må fylle opp Twist-skåla. Det ble med tanken, som vanlig.
Lunsj på farten
Pizzabaguett med samvittighet. Coop har dem overstekte for tiden – heldigvis, for da spiser jeg bare halve og mange færre også. 600 kalorier rett i hånda, men jeg er så sulten at det får bare være. (Jeg liker ikke kake uansett.)
Blomster på disken
En av sjefene til samboeren min kom innom med blomster – vi har hatt god kontakt i over ti år nå og forstår hverandre veldig godt, selv om vi jobber i helt ulike bransjer. Plakaten for butikkarrangementet har hengt oppe i flere uker allerede for å informere og invitere – og blomstene? De pynter så fint opp ved kassa.
Middag og total kortslutning
Resten av bildene? Vel… hjernen min logget ut, jeg var for opptatt med alt mulig, så et avslutningsmøte med Brother, en intern evaluering, også måtte jeg levere den 60 kilo- varmepressa tilbake. Jeg tok ett bilde av samboerens ostefjell på pastaen før vi spiste middag. Så ble det PC med kortspill og “Norges Tøffeste” på NRK. Og det var den dagen.
Konklusjon? Nei. Bare en ærlig, hektisk 12. september. Kan jo ikke huske alt hele tiden, huff. Vi tar det som det kommer – og det er også helt greit ❤️ Blir det 15 nye år? Tja… jeg tviler på at jeg har krefter og energi til det. Men akkurat nå er vi her. Og det får være nok.
Om hjemlengsel, historiske hoteller og forventninger som ikke matcher virkeligheten
Siste uke av patchworkreisen, og jeg kjenner det godt i kroppen nå: Jeg gleder meg veldig til å komme hjem – om det så bare er for å sove i egen seng og bli trampet på av kattene.
Fingrene kribler. Tankene begynner å kretse rundt alt jeg vil rekke før høsten – og ikke minst det gratis sykurset som snart åpner for påmelding.
Jeg blir rastløs. For jeg har ikke fått jobbet nok underveis – og jeg innser at jeg aldri satte av tid til det i siste del av reiseplanen. Det var… dumt. Tiden løp. Den gjør ofte det.
Og i tillegg er jeg altfor optimistisk med tanke på hvor mye arbeid jeg kan presse inn i én dag – for så å klandre meg selv for at jeg kun får gjort en brøkdel. Veldig overbevist om at ALLE ANDRE får det til. Så klart.
Over fjell, gjennom minner – og rett tilbake til Tyskland
Etter avskjeden med Claudia unngikk jeg nok en gang Brennerpasset og den evige køen. I stedet tok jeg enda en svingete rute – over fjell, gjennom tunneler – og før jeg visste ordet av det, var jeg tilbake i Østerrike.
Jeg hadde lyst til å svinge innom St. Johann – der vi var på ferie da jeg var 17. Men nei. Det var ingenting jeg kjente igjen. Landsbyen hadde utviklet seg. Akkurat som vi gjør når vi lærer å sy. Ferdighetene våre utvikler seg, akkurat som verktøyet vi jobber med.
Jeg ringte mamma for å friske opp hukommelsen. Hun husker stort sett hvem vi ble kjent med hvor – på godt og vondt. Av typen: «Husker du hun XY du gikk i barnehagen med? Hun har fått seg ny jobb/mann/barn!» (Nei, husker ingenting jeg).
Mens vi snakket, forsvant dekningen. Og da jeg fortsatt bannet over alle fjellene som stod i veien, var jeg plutselig tilbake i Tyskland. Det forklarte mobilbruddet.
Chiemsee, slottskuffelse og selskap på veien hjem
Målet var Chiemsee, og fordi jeg syntes det var fryktelig kjedelig å reise hjem alene, hadde jeg rekruttert samboeren til å bli med på en ukes bilferie. Han tok fly til München, tog videre – og jeg plukket han opp.
Det var 25 år siden sist jeg så slottet Herrenchiemsee, og det jeg husket aller sterkest, var den enorme lysekrona i Meissnerporselen. Problemet? Jeg fikk ikke sett den skikkelig denne gangen heller. Vi ble nærmest dyttet ut av det siste rommet. Og alt gull og glitter i de andre salene overdøvet det jeg egentlig hadde gledet meg til.
Så… om du tenker at ting er SÅ magisk fordi du husker det så godt – noen ganger er det faktisk bedre å la det bli et minne. Opplevelsen blir sjelden like sterk når du prøver å gjenta den.
Grenser, historie og en bilreise med sidespor
Vi skulle legge inn et kort besøk hos svigermor på vei hjem, og derfor gikk veien fra Chiemsee til henne via Tsjekkia. Der har jeg aldri vært før – det var jo i gamle dager en del av østblokken, de kommunistiske landene.
Samboeren min har østtysk bakgrunn og vokste opp i DDR. Da muren falt, var vi begge 17 år. Vi har et binasjonalt partnerskap – og østtysk og vesttysk oppvekst på 70–90-tallet var vilt forskjellige. Ja da, selv etter 21 år sammen dukker det fortsatt opp små kulturforskjeller innimellom.
Siden jeg hadde stilt inn Google Maps til å unngå motorveier og lagt inn småveier som «foretrukket rute», ble vi geleidet inn på det som en gang var en grensevakt-vei.
Jeg visste faktisk ikke at det var her tyske innbyggere ble fordrevet fra etter andre verdenskrig. Så jeg fikk meg en dose historie – mye av det helt nytt for meg.
Midt ute i ingenmannsland, langs en stille landevei, kom vi over et minnekart. Der var de tegnet inn – de forsvunne bygdene. Steder der mennesker ble fordrevet… og ingen kom tilbake.
Alle overnattingene hadde vi booket på forhånd. Første hotell ved Chiemsee var safe, nøytralt og nyoppusset – voksenvennlig. Akkurat passe. Neste stopp i Franzensbad i Tsjekkia hadde samboeren booket. Et slags wellness-hotell fra gamle dager, med fire meter under taket og historisk sus. Jeg tror ikke én eneste gjest utenom oss var under 70 år. En blanding av tyskere og tsjekkere som var der for å «bli frisk» og få behandlinger. Vi følte oss… mildt sagt malplasserte. Ikke fordi det var for fint – men fordi vi ikke passet inn. Verken i alder eller i helsetilstand.
Gode anmeldelser, dårlig rom – og veldig god mat
Neste overnatting etter stoppet hos svigermor? Et Gasthof (kro) i en østtysk småby.
Jeg aner ikke helt hva som fikk meg til å booke det. Det var billig – men ikke superbillig. Og jeg hadde jo sjekket Google: 4,6 stjerner og fine bilder av solid, tysk husmannskost. Perfekt for mannen. Jepp. Bildene var av restauranten. Jeg hadde nok glatt «oversett» bildene av rommene…
De har fem rom. Tre av dem er nyoppusset. Vi fikk ett av de to som ikke var det.
Andre etasje. Trappegangen og interiøret så ut som det var sist pusset opp i 1990 – rett etter murens fall – og neppe rørt siden. Det føltes som å havne i en DDR-husholdning. Huff.
Men! Maten? Den var skikkelig god.
Fra enkeltsenger til Elbestrand og Nordsjøen
Neste dagsetappe var litt… kjedelig. Vi suste gjennom midt-Tyskland og endte til slutt i et soverom i en 60-talls bungalow i Nord-Tyskland, ikke langt fra ferja over Elbe.
Jeg hadde booket via Airbnb. Damen hadde to rom i samme annonse – og vi havnet i det med to oppbrukte enkeltsenger etter hverandre. Som i gamle dager, da søsken måtte dele rom.
Men tipset hennes om en liten bistro ved Elbestrand var gull verdt. Ikke på grunn av maten – det var gatekjøkken-nivå, men helt greit – men på grunn av utsikten. Vi fikk med oss både et svært konteinerskip på vei inn til Hamburg og et Aida-cruiseskip på vei ut mot havet. Det er noe eget med slike øyeblikk du ikke kan planlegge.
Nordsjøkysten og øyene vi ikke rakk
Fredagen gikk turen videre – med en liten ventepause ved ferja Wischhafen–Glückstadt. Jeg hadde helt glemt at det faktisk tar 20 minutter med bil over Elbe – den elva er mye større oppe i nærheten av kysten enn jeg husket!
Sola og den blå himmelen var tilbake, og kjøreturen langs Nordsjøkysten var virkelig en av de fineste på hele turen.
Jeg hadde funnet et lite privateid grisedyrt 4-stjernes konsept-hotell i Schlüttsiel – eid av en ung kokk som lever med dette drømmen sin. Fra terrassen kunne vi se ut mot de nordfrisiske øyene Föhr og Sylt.
Vi hadde dessverre ikke en dag til rådighet for å dra ut dit – men det er herved satt på ønskelista.
Grensehistorie og iskald avslutning
Lørdag – siste dag. Endelig på vei hjem. Men først: jeg ville vise Ralf en liten, historisk detalj jeg fant helt tilfeldig i juni – nemlig en gammel grenseovergang ved Nordsjøen.
Der står et lite skur, noen informasjonstavler, en grensestein og en metallstripe i bakken som markerer hvor grensen mellom Tyskland og Danmark gikk da den ble trukket om etter 1. verdenskrig. Jeg sto i Danmark. Ralf sto i Tyskland. Eller Deutsches Reich, som det fortsatt står stemplet inn i metallskiltet i asfalten.
Derfra gikk det raskt gjennom Danmark – vi hadde en plan. Men det ble likevel en god del landeveiskjøring, for venstresiden av Danmark er ikke akkurat overutstyrt med motorveier.
Vi rakk heldigvis noen timer på Uggerby Strand ved Hirtshals. Det er en av få strender der du kan kjøre bilen helt ned til vannet – og bade i den iskaldeste Nordsjøen du kan forestille deg.
Jeg klarte ikke å dukke helt under. Det var for kaldt. Men jeg gjorde det nesten – og det å overvinne seg selv og gjøre noe nytt, det var jo et av målene med hele reisen.
Oppsummering fra førersetet
Alt i alt ble det 4216 kilometer med bil, pluss noen kilometer på vann – takket være ferja til og fra Danmark, og fire ferjekryssinger av elver underveis.
Hva jeg liker best – fjell eller hav? Jeg kan med trygghet svare: havet. Det var fint å reise gjennom fjell og dal, masse vakkert å se på. Men jeg blomstrer ved vann i bevegelse – hav eller elv.
Ellers: Jeg er sliten nå. Det var dødsgøy – men jeg skulle virkelig hatt et par tomme dager hjemme til å sove, henge og tenke.
Men det går ikke. Nå er det full fart inn i høsten. Og én ting har jeg innsett: Neste gang blir det ikke så lenge. I hvert fall ikke med så mange forskjellige overnattinger og etappeskift.
Småting som skjedde – og store inntrykk
Smartklokka mi døde. Den må sendes inn. Nøyaktig to år gammel.
Jeg brukte ikke så mye penger som jeg trodde. Det meste gikk til mat og overnatting. Jeg kjøpte nesten ingenting av dilldall. (Bare én bok, to silikonformer til ovnen og våtslipepapir – fordi jeg tilfeldigvis husket det i det øyeblikket vi gikk inn i en byggevarebutikk for gøy.)
Og jo! Jeg besøkte Nähpark i Cham – en av, eller muligens faktisk Tysklands største symaskinbutikk. Herregud. Jeg er så misunnelig! De har det SÅ fint. Masse inspirasjon – og en liten sånn «aaahhh, tenk om…» følelse på toppen.
Så… hjem, jobb og kurs
Det var slutten på min patchworkreise 2025. Tre deler. Mange minner. Nye inntrykk. Litt slitenhet og masse glede.
Nå venter høsten, og det er snart klart for gratis sykurs – og i oktober åpner vi også for påmelding til høstkurset.
👉 Har du ikke vært med fra starten? Les gjerne del 1 her og del 2 her før du fortsetter.
Avskjeden fra Annette søndag, 24. august var litt vemodig, men heldigvis hadde jeg været med meg – fint, men ikke for varmt. Planen da jeg kom dit, var egentlig klar: overnatting ved Bodensee, så en campingplass et sted mellom innsjøen og Südtirol. Men så ble det ikke helt sånn.
Tre netter, tre høydepunkt – og en ny plan
I stedet for å flytte meg rundt, valgte jeg å bli tre netter på samme plass – for å få litt ro. Litt jobbro. Litt pust. Jeg hadde nemlig tre ting på “må se”-lista mi:
Men viktigst var slottet. Og værmeldingen var mildt sagt ubesluttsom. Så jeg kastet hele den opprinnelige ruta over bord, og booket meg inn på Camping Sennalpe ved Plansee, rett ved den østerrikske grensa – bare 15 km fra slottet.
Jeg reiste avgårde landeveis gjennom Schwarzwald, videre mot Konstanz og krysset Bodensee med ferje. Ærlig talt? Ikke særlig spennende.
En stor innsjø – ikke allverdens spennende må jeg si…
Kø og kuer – men på den gode måten
På nordsiden av Bodensee havnet jeg i kø. Og for en gangs skyld: helt topp. Jeg kunne rulle i sneglefart og nyte utsikten over vannet, som var fylt med seilbåter og små fritidsbåter.
Litt vanskelig med bilder fra bil, men jo, utsikten gjorde Bodenseee mer spennende.
Etter at sjøen forsvant ut av sidesynet, rullet jeg videre inn i Alpenvorland – de første, lavere fjellene i Alpene. Et lite utsiktspunkt, noen nye «venner» dukket opp.
Ble venn med kuene da jeg sto og nøyt utsikten. Det var en tissestopp faktisk.
Og så – noe helt nytt for meg: rare grønne høye plantestokker langs veien. Først da jeg passerte et bryggeri, gikk det opp for meg: humle! Jeg har aldri tenkt på hvordan det ser ut – jeg har jo null interesse for øl eller brygging.
Høyden av disse humle-rankler er ca 3-4 meter vil jeg si.
Krystallvann og klokker uten strøm
Plutselig var jeg i Østerrike – og ganske glad for å komme frem. Plansee er rett og slett nydelig.
Hele vannet ser sånn ut i god vær.
Krystallklart turkist vann, fjell rundt, og en campingplass med alt jeg trengte. Første kvelden gikk med til å sette opp bilen, bli kjent og lage middag. Jeg liker camping – men ikke i telt.
En hel dag gikk med til jobb. Jeg satt meg ned på fellesrommet om morgenen – og kom ikke ut før middag. Jeg rakk en liten løpetur, men ble dypt irritert da klokka mi døde underveis. Fordi skrittene mine ikke ble telt riktig. Helt latterlig hvor avhengig man blir av en sånn dings…
Ja, jeg er litt grumpy. Uten sol er det litt kald og klokka døde uten varsel og telte ikke min gåtur.
Schloss Linderhof – søtt, overdådig og travelt
Tirsdag var planlagt. Jeg hadde booket onlinebillett til Schloss Linderhof. Du må ha billett – og det anbefales virkelig. Da jeg kom dit, sto minst 50 mennesker i kø for å kjøpe.
Det sluses 2 grupper på 20 personer hver gjennomn om gangen. Ikke lov å ta bilder inne. Ikke ta på noe (så klart). Spørsmål? Kun etterpå. Jeg visste det, men jeg skulle gjerne hatt noen minutter ekstra til å glo på ting.
Slottet er søtt og overdådig – midt i en stor, velstelt park. Og turistene? De var overalt.
Det ble stekende varmt den dagen, og jeg hadde glemt at det er lunsjpause på campingplassen, hvor man ikke kan kjøre inn med bilen mellom 12:30 og 14:00.
Etter å ha stukket føttene i en del minutter i det virkelig iskalde vannet i den uttørkete elva ved siden av slottets parkeringsplass, bestemte jeg meg for å kjøre videre mot nord og handle litt mat. Kanskje noe annet.
Jeg vil tro at det er masse vann når det regner eller i snøsmeltingen til våren.
Oberammergau – stolheis, rutsjebane og selvpålagt høydetrening
På veien nordover kom jeg til Oberammergau, og der: en stolheis, en sånn åpen heis du sitter i, som sakte løfter deg opp fjellsiden. Og reklame for Sommerrodelbahn – en slags alpin rutsjebane for voksne. Jeg tok en u-sving. Dette måtte jeg teste.
Oberammergau er mest kjent for påskespill – noen kristne greier de holder på med hvert år.
La meg si det sånn: Jeg liker høyder. Jeg liker ikke tanken på å falle. Jeg er typen som tenker «hva om tauet ryker» eller «hva om tårnet velter akkurat nå». Men opp skulle jeg – ikke ofte jeg sitter helt stille – og jeg måtte virkelig overvinne meg selv her, mens vi kjørte 2600 meter oppover. Turte ikke å ta ut telefon, hva om den hadde falt ned, da ville den har blitt borte for alltid….
Oppe, utsikt og på banen henger en av de ‘kjelkene’ som brukes i alpin coaster banen.
Utsikten? Magisk. Tur ned? Dødsgøy. Men, som alltid: altfor kort.
Solbrent, badekald og siste kveld ved Plansee
Zugspitze ble det ikke tid (eller lyst) til. Jeg ble solbrent istedenfor.
Siden det VAR siste kveld og jeg så det var masse folk som hadde badet i alle dagene – så tok jeg motet til meg og badet jeg også. Vannet var nemlig kald. Det var sånn sett veldig kaldt, og det tok meg rimelig lang tid til å gå cm for cm dypere inn. Og så klart, som vanlig, er du først inne, så er det helt okay.
Jeg gjentar meg – men dette er et SÅ fint område!
Fernpass – og DET fjellet
Neste morgen var det tid for å reise videre – til Claudia. Jeg hadde allerede bestemt meg for å ikke ta Brennerpasset. Køene er eviglange, byggeplasser og bompenger. I stedet ble det mer landevei – opp ett fjell og ned igjen, og gjennom Fernpass.
Tilfeldigheter skjer: Jeg kom forbi rasteplassen “Zugspitzblick” – og der var det! Det mektige fjellet jeg hadde droppet. Ærlig talt – hadde det ikke vært for selfie-ramma de hadde satt opp, så… Vel, et fjell ser jo ganske likt ut som et annet. I hvert fall for meg.
Der er den. Zugspitze. Jeg fikk dog bekreftet at jeg trives bedre ved havet….
Timmelsjoch og sauer i gata
Timmelsjochpasset var neste. Det koster litt bompenger, men for en tur! Men: ikke for deg som blir svimmel. Det går høyt, bratt, svingete.
Om du har lyst på den veien, sjekk ‘Timmelsjochpass’ på YouTube, der er en del turer.
Litt etter passet minnet landskapet mistenkelig om Jæren – bare med høyere fjell. Lyse steinfjell, litt grønt her og der, sauer i gata og metallrister over veien (kommer sikkert på navnet igjen etter hvert) som skal holde dyrene på rett plass. Og noen kuer som krysset foran meg, selvfølgelig.
Litt uskarp, men inntrykket er der. Jæren i større målestokk. Sauer, kuer og turister.
Hei, Südtirol – og en pause i landskapspornoen
Og så: Südtirol.
Südtirol er ikke Italia. Før første verdenskrig var dette en del av Østerrike-Ungarn – og etterpå ble hele landsdelen gitt til Italia som en del av krigsoppgjøret. Vil du forstå litt av stemningen? Ta en titt på forholdet mellom nordmenn og samer, så kan du forestille deg hvordan det har vært her. Her snakkes det tysk, og det virker at mange ser på seg selv som mer østerrikske enn italienske. Det merkes – i arkitektur, språk, holdning og menyer.
Siste del av Timmelsjochpasset ble faktisk enda smalere, og ja – nesten som hjemme.
Østerrike er kanskje ikke så eksotisk for oss nordmenn lenger (og åh, så deilig å kunne si “oss nordmenn” og faktisk være en av dem, haha). Vi har jo våre egne fjell og dårlige veier, men kanskje ikke så mye så grønt utsikt.
Det var en god del utsikter av den type, fjell, dal, fjell. Her sto jeg på en rampe i ingenting.
Da jeg nærmet meg Claudia, var jeg egentlig mett av natur. Klar for noe annet.
Claudia og en liten fotnote
Av hensyn til Claudia sitt privatliv (hun er jo litt kjendis i Tyskland med sine nettkurs), skriver jeg ikke så mye om hvor jeg er og hva vi gjør. Men jeg trives. Og det er ikke mange dager her heller – snart går reisen videre, og da skal jeg møte samboeren for siste del av turen.
Har du ikke lest første del?
Hvis du henger med fortsatt – tusen takk. Dette ble langt. Men altså, jeg kan bare si én ting: Det er godt å gjøre ting man ikke har prøvd før.
Og hvis du ikke har fått med deg starten på reisen: 👉 Les del 1 her
Noen reiser planlegges i detalj. Andre blir til underveis – som enkelte syprosjekter, der du starter med en god plan, har kontroll på materialene, og plutselig… velger en helt annen retning. Det skjer spesielt når jeg skal sy lappetepper – å følge mønster til punkt og prikke føles mer som straff enn støtte.
Ser ut som jeg har samme utfordring når det gjelder å reise, 😁.
Jeg hadde nemlig bare planlagt halve ruta. Litt struktur, men også frihet til å følge magefølelsen – og kanskje Google Maps.
En hemmelig ankomst og en bursdagsgave med føtter
Starten gikk som den pleier: Jeg tilbrakte bursdagen min i bilen og kjørte kjapt gjennom Danmark (unnskyld, Danmark, du er fin – men jeg hadde en venninnekveld som ventet i Hamburg). Deretter: bursdagssurprise – i smug. Mamma trodde jeg ikke skulle komme til bursdagen hennes dagen etter. Så feil kan man ta.
Foreldrene mine bor rett over gata fra kollektivet hvor jeg leier et rom på 12 kvm. Det er helt regulært – jeg betaler for det fordi jeg trenger en plass å være og jobbe når jeg er på besøk. Og for å være ærlig: jeg er slett for gammel for en mellomgod sofa i vinterhagen. De kan bokstavelig talt se rett inn vinduet mitt – så overraskelsen måtte planlegges med både nøyaktighet og et snev av konspirasjon.
Jentene i kollektivet luftet rommet mitt i to uker før jeg kom, så det ikke skulle lukte «her bor det noen». Bilen ble parkert ved studentboligene, hundre meter ned i gata. Jeg snek meg inn over naboens inngang etter midnatt, for å være sikker på at mamma sov.
På bursdagsmorgenen hadde pappa latt døra til vinterhagen stå på gløtt – og jeg kom meg inn via naboens side av huset, usett. Jeg ringte, gratulerte henne med dagen, og ba henne gå til vinterhagen – for der sto det en gave.
Jepp, det var meg.
Hun fikk sjokk. Et sånt varmt, glad-sjokk som sitter i kroppen i mange timer. Planen funket perfekt. Den følelsen tar jeg vare på. (For ikke å snakke om at hun fortalte det videre til ca. 175 mennesker i dagene etterpå – så det var VIRKELIG en gave.)
Noen gode dager og en mellomstor fest
Dagene i byen ble en miks av venninnekvelder, ettermiddager med foreldrene, en stor bursdagsfest for broren min (han fylte «bare» 49, men altså – har du lyst til å feire, så gjør det!), og små pustehull med litt jobb.
Den 18. august gikk turen videre til ei studievenninne. Sol, svømming og badstue – som i gamle dager, da verden var ny og kroppen ikke knirket så mye.
Mittelrhein og vin i hver skråning
Før jeg kom til den ikke-bookete, men likevel veldig bookete campingplassen den 19. august, hadde jeg en ganske fin kjøretur. Litt Autobahn først – bare for å komme meg avgårde – men så tok jeg av mot øvre Mittelrhein, og da begynte magien.
Det var også litt skremmende: Rhinen hadde utrolig lite vann. Så lite at det enkelte steder allerede var satt ut markeringer for hvor elven fortsatt var farbar for båter. Det så nesten litt trist ut.
Men selve kjøreturen? Et vidunderlig stykke vei. Festninger i bøtter og spann, med små slott i mellom. Jeg valgte venstresiden – da får du best utsikt og kjører gjennom sjarmerende små bygder.
Det virker nesten som om hele regionen lever av vin, hvis man skal dømme ut fra de utallige vinstokkene som klatrer opp skråningene på begge sider av elven.
Jeg så Loreley-klippen også. Den mytiske, dramatiske klippen som skal få sjøfolk til å glemme seg og styre på grunn.
Ærlig talt? Litt nedtur. Det var knapt vann rundt den – så den så mest ut som en overdimensjonert steinblokk med en bronseklump på.
Campingplass på nødspor og smeltet hjerne
Den 19. var satt av til camping. Jeg trodde jeg hadde booket. Det hadde jeg ikke.
Da jeg ringte kvelden før for å dobbeltsjekke, viste det seg at jeg aldri hadde sendt inn bestillingen. Hvorfor? Aner ikke. Trolig en av de klassiske «jeg trodde jeg trykket bekreft, men… nei».
Heldigvis ble jeg tilbudt en nødløsning, for han var egentlig fullbooket. En stor plass på 75 kvm, ment for fastliggere, men nå tom. Jeg hadde det romslig, kan man si. Det eneste problemet? Varmen. Jeg måtte sove med døra åpen, og alt jobbplanlagt gikk i oppløsning. Hjernen min smeltet i det øyeblikket jeg forlot den klimatiserte bilen.
Planen holdt helt dit – og jeg koste meg glugg med både kjøreturene, været og de små veiene jeg valgte med vilje. Langs åkre og åser, ikke motorvei.
Hos Annette trivdes jeg så godt at jeg forlenget oppholdet med én dag. Noen ganger klikker både det profesjonelle og det personlige – og da er det bare å si: «Ja, takk. En dag til.»
Høydepunkt: Europapark!
Jeg elsker berg-og-dal-baner, men denne… altså. 73 meter rett opp. 130 km/t rett ned. 4G-krefter og flere sekunder med vektløshet, ifølge beskrivelsen. Jeg skviset brillene mine i BH-en i siste sekund, bare for å være sikker på at jeg hadde dem fortsatt etter turen.
På vei opp lukket jeg øynene og tenkte: «Jeg har hatt bedre ideer enn dette.» Men jeg gjorde det! Og jeg åpnet faktisk øynene på toppen. Det var helt vanvittig – og utrolig gøy.
Før jeg dro videre, noen første- og sjelden-ganger:
🌀 Vært i Europapark: Aldri gjort før – tusen takk, Annette, det var en glitrende idé!
🕊 Sett storker i store mengder: I Nord-Tyskland ser man dem nesten ikke lenger. Jeg husker dem fra barndommen – men nå er det for lite livsrom for dem. Dette var som et lite gjensyn med en glemt følelse.
🛞 Sett en trike! (Trehjuls motorsykkel – skikkelig stilig.) Kanskje jeg burde ønske meg en prøvetur en gang?
🏍 Hjulpet forbikjørende motorsyklister: På små landeveier med null sikt hjelper det å blinke seg ut til siden. To ganger ble jeg takket med vennlige nikk. Hvorfor ikke? Jeg har jo null hastverk.
Før jeg reiste videre, gjorde jeg som jeg ofte gjør når jeg syr uten mønster: Jeg sjekket værmeldinga, kjente etter hva jeg egentlig ville – og ristet litt på den teoretiske planen jeg hadde laget i hodet.
Den opprinnelige idéen var noe sånt som: 4 timer bil, 4 timer jobb, 4 timer sightseeing. Men allerede på første campingplass ble det ganske tydelig at det der var lettere tenkt enn gjort.
Så jeg endret strategi: Heller én dag med mye kjøring, og deretter flere dager med ro og opphold. Mer tid til å lande, til å kjenne etter – og til å være til stede der jeg faktisk er.
Neste del starter med avreisen fra Annette – og den smale, svingete veien videre sørover.
…og hvorfor det kanskje ikke er deg det er noe galt med
En av de første t-skjortene jeg sydde til meg selv var et helt enkelt Stoff & Stil-mønster. Basic rund hals, kort erm, det så jo greit ut på bildet. Men på kroppen?
Tja. Jeg la til ekstra vidde i sidene – den klistret seg altfor tett over hoftene. Lengden fikk også et løft; jeg ville ha den godt under rumpa, ikke stoppe på toppen. Halsutsnittet ble mindre, for ellers virket det som puppene var på vei ut på luftetur.
Og likevel? Den satt aldri pent på skuldrene og dro seg bakover. (Og det fantes jo bare én størrelse i mønsteret – så det var liksom enten eller.)
Så prøvde jeg et enkelt Made by Runi-mønster. Kun to deler, ermene henger litt over skuldrene. Rundt fem meter jerseykantbånd – minst. Og størrelsene? Jeg måtte tre størrelser opp for å få den til å passe i det hele tatt. Etter hvert droppa jeg kantbåndet på viskosejersey, for det ble bare for mye jobb. Den modellen har jeg sikkert sydd 30 stykker av gjennom årene – og i alle mulige stoffer: – i isoli (som ikke kan anbefales – den blir for tykk, for lite elastisk og dermed trang) – i french terry (funker supert – akkurat passe spenst og struktur) – i bomullsjersey (funker som så – kantbåndet er ofte for smalt og ruller seg inn etter vask) – i viskosejersey (veldig bra, men gir automatisk et litt seggete preg på grunn av tyngden i stoffet)
Helt OK til fritidsbruk. Men den duger ikke for noe mer seriøst.
Hakket modell av Runi-t-skjorte
Og sånn fortsatte det. Jeg har prøvd mønstre fra både det ene og det andre merket. Og det var alltid noe som ikke stemte. For trang over puppene. For lang i ryggen. Merkelig fasong i livet. Så jeg slo meg til ro med tanken: “Det er nok bare meg som ikke passer helt til standardmønstre.”
📍 Hvor går det ofte galt?
Det er her det rakner (bokstavelig talt):
Halsen står rett opp eller bølger seg som en smultring
Stoffet ruller seg og nekter å ligge i ro
Kantbåndet er for stramt – eller for slapt – og sømmen drar seg
Oppleggene får hele t-skjorta til å se ut som et telt med presskanter
Og det verste? Man sitter der og tenker: “Er det meg det er noe galt med?” (Nei. Verken du eller kroppen din er problemet. Det handler bare om manglende kunnskap og tilpasning – og det går det faktisk an å gjøre noe med.)
En gammel genser med dårlig sittende halskant som ruller utover
Det er jo akkurat dét som er problemet.
De aller fleste mønstre er laget for en kropp som nesten ingen av oss har. Og veiledningene hopper glatt over det viktigste:
Hvordan stoffvalg påvirker passform
Hvordan brystmål og skulderbredde faktisk gjør en forskjell
Hvordan halskant må tilpasses elastisiteten i stoffet
At symaskina kan bli skikkelig sur av tynne jerseystoffer og slappe tråder
Og plutselig er det DU som føler deg for stor, for bred, for klønete – i stedet for å tenke at mønsteret kanskje ikke er laget for akkurat deg.
Jeg ser det igjen og igjen:
T-skjorta ligger halvferdig i en pose
Kantbåndet ble aldri pent, så man gir opp
Det skulle vært «et enkelt prosjekt», men ble en demotiverende affære
Og kanskje det verste: Man slutter å prøve. Eller man syr det samme mønsteret om og om igjen – selv om man ikke egentlig er fornøyd – fordi “det funker jo greit nok.”
Hva om du kunne forstå hva som går galt – før det går galt?
For det finnes jo faktisk grep man kan ta. Ikke magi. Ikke perfeksjonisme. Bare konkret kunnskap:
Hvordan velge stoff som spiller på lag
Hvordan justere mønsteret så det passer deg
Hvordan vite hva som vil gå galt – i stedet for å bare håpe det går bra
Jeg lover deg: Det handler ikke om å sy penere, men om å sy smartere.
Og den første t-skjorta som virkelig passer deg, både i fasong og stil? Den er faktisk verdt hele veien dit.
