Siste oppdatering 14. november 2025 by Britta Hohne
Det er den 12. igjen – dokumentasjonsplikten slår inn.
Tida flyr, og jeg kan ikke fatte at det har gått en hel måned siden sist.
Men 12. er hellig – mitt personlige minimumskrav til dokumentasjon av hverdagen. Om ikke for ettertiden, så i alle fall for meg selv.
🕕 Dagen starter tidlig – før åpningstid får jeg klemt inn influensavaksinen. En luksus jeg unner både meg selv og de ansatte. Og bank i bordet, vi har vært influensafrie i flere år nå. Små seire, stor verdi.
📸 Så går hjernen i svart. Altså ikke helt, men jeg husker faktisk nesten ingenting før lunsj. Når jeg endelig kommer på at jeg burde tatt flere bilder, er jeg allerede oppgitt og småstressa – og det synes nok i ansiktet mitt også.
🍝 Lunsj? Joda… En litt for billig mikromatrett med pasta som smakte akkurat som den så ut: trist. Men det gikk fort, og det var det eneste jeg orket. Som vanlig ble jeg stappmett, og som alltid angrer jeg litt.
📦 Resten av dagen flyr i en evig runddans av ordre, pakking og butikkdrift, og plutselig var det tid for dagens tekstjobb – nyhetsbrev for Stoffdronning. Jeg begynte i alle fall. Teksten må jo være mer enn bare “kjøp dette stoffet” – den skal jo fortelle noe, inspirere litt. Men så ble jeg avbrutt. Typisk.
🧠 Klokka 16 er det mastermind-møte med onlinebusiness-gjengen, og der løsner det faktisk litt! Alltid godt å kunne bidra og kjenne på framgang. Mens vi prater, bretter jeg også alle stoffbitene til neste “Happy Mini”. Effektiv multitasking med hendene i stoff og hodet i strategi.
🌘 Nå er vi inne i den tida igjen – når det er så vidt lyst når jeg drar hjemmefra, og mørkt allerede kl. 17 når jeg skal hjem. Helt ærlig er det nesten triveligere å bare bli i butikken.
Men i dag hadde jeg mer på planen for kvelden, så jeg kunne ikke drøye.
🐾 Hjemme venter to sultne katter. Samboeren som egentlig skulle vært hjemme før meg var forsinket, og selv om det ikke ble klaging fra firbeinte da jeg kom inn døra, kan man ikke gå tre skritt uten å snuble over noen som plutselig er VELDIG glad i deg….
🍲 Middagen? En slags kreativ redningsaksjon: utgått-dato-laks og -reker ble til posesuppe med ekstra innhold. Ikke gourmet, men faktisk helt greit. Vi pleier egentlig å lage alt fra bunnen hjemme, så denne posen var unntaket som bekreftet regelen – men noen ganger må det bare gå fort.
🧺 Så måtte jeg manne meg opp til det jeg har utsatt i to uker: tømme de sekkene med mine ferdigvaskede klær. Hater å grave etter sokker i tøyposen. Null truser, null sokker i skapet – det er tydeligvis min grense.
Om jeg vinner i Eurojackpot? Jeg fortsetter gladelig å jobbe, men ansetter noen som rydder, vasker og lager mat. Drømmer må man ha.
🪡 Først ut: to spisebrikker i julestoff. Julenisser på rekke og rad – søte nok, men det ble litt banning under vrenginga. Hullet var, som vanlig, akkurat for lite. Hvorfor lærer jeg aldri?
Men endelig fikk jeg sydd dem! De trengs både til nyhetsbrevet og som juledekorasjon i butikken – og det begynner å haste litt.
🧵 Neste prosjekt: en pute i Gobelin. Når det gjelder butikkeksemplarer, klarer jeg bare ikke å slurve. Jeg vil at folk skal se stoffet og tenke «den puta vil jeg også lage!» – og da må det se ordentlig ut.
Det trengs mer jul hos oss, og nå fikk jeg endelig gjort noe med det.
😴 Ved midnatt har jeg egentlig bare lyst til å gjøre som katten – krølle meg sammen og sove. Så jeg gjør nettopp det. Gir meg. Litt frustrert, litt sliten. Det kommer bedre dager. Det gjør det alltid.
Legg igjen en kommentar